Kan vi stole på Intensjonskonstellasjoner (identitetsterapi)?
Utdrag fra boken Barndomstraumer av Dr. Franz Ruppert
Hvor mye hjelp kan vi forvente av intensjonskonstellasjoner? Hvor mye kan vi stole på det vi ser under konstellasjonen når det gjelder erfaringer og følelser rundt tidlige traumer som vi ikke kan huske bevisst? Etter min mening trenger vi ingen spekulasjoner for å sette opp en konstellasjon. Det som skjer og viser seg i konstellasjonen er fasinerende nok i seg selv. Det kan også være en stor utfordring for våre hverdagslige oppfatninger:
- Hva gjør at representanter uten noen kjennskap til en klient likevel kan komme med nøyaktige beskrivelser om klientens indre, eller for den del det indre hos medlemmer av klientens familie?
- Hvilken form for psykisk informasjonsutveksling er det vi ser?
- Hvilke kanaler er i bruk for å overføre informasjonen?
- Min antakelse er at våre forskjellige hjernestrukturer kommuniserer seg i mellom på forskjellig måter. De er avsendere og mottakere for hverandre:
- De venstre hjernebarkene kommuniserer gjennom verbalt språk.
- De høyre hjernebarkene kommuniserer gjennom bilder, mimikk og gester.
- De limbiske systemene kommuniserer gjennom emosjoner som kjærlighet, medfølelse, glede, angst, raseri, sorg og smerte.
- Hjernestammen utveksler opplysninger med andre hjernestammer gjennom tegn og signaler som gjelder elementære kroppsaktiviteter (for eksempel å puste, spise, bevege seg og sove).
- Nervesystemene, som befinner seg i hele kroppen, reagerer uten språkbruk, på vegetativt nivå, umiddelbart på hele kroppen til et annet menneske.
Den viktigste forutsetningen for å kunne være representant i en konstellasjon er å si seg villig til å være åpen for alle disse formene for kommunikasjon. Slik blir man et speil for klientenes psyke. Generelt kan man si at en konstellasjon med representanter er en speile- og resonans-prosess på mange forskjellig nivåer. Klienten møter seg selv for å komme et skritt videre i sin egen utviklings- og modningsprosess. Han kan på denne måten se og forstå seg selv, og kan lære å elske seg selv. Selvfølgelig forekommer det også at man får feilinformasjon, eller at informasjon blir tydet på feil måte. Etter mine erfaringer så langt, er det nødvendig med følgende forutsetninger for å gjøre intensjonskonstellasjoner til et pålitelig terapeutisk diagnose- og behandlingsverktøy:
- Den som setter opp (klienten) må ta det fulle og hele ansvaret for intensjonen sin. Derfor er det et godt tegn når klienten i god tid før konstellasjonen (kanskje dager eller til og med uker før) prøver å formulere en intensjon. Dette er et uttrykk for hvor seriøs han er i forhold til å møte sine traumatiseringer.
- Terapeuten må ikke korrigere eller endre intensjonen til klienten, men må ta den slik den er.
- Terapeuten må heller ikke tyde intensjonen på en annen måte enn det som er tema akkurat nå. Dette gjelder også om terapeuten vet at klienten har flere temaer som han må jobbe med enn det han har fortalt om akkurat nå.
- Representantene må holde seg til sin bestemt rolle. De må ikke overta konstellatørens rolle om prosessen stopper opp eller hvis klienten mister kontakten med intensjonen sin. Representantene skal ikke leve opp til noen forventninger fra konstellatørens eller de andre deltakernes side. De skal også ha en kritisk distanse til sine egne antakelser.
- Det er ikke lov for andre deltakere i gruppen å blande seg aktivt inn i konstellasjonen, selv om de kan blir sterkt påvirket av mulig traumeenergi hos klienten.
Etter min mening kommer det til uklarheter
- hvis klienten skifter intensjon
- hvis konstellatøren ikke jobber konsentrert nok eller leder konstellasjonen i feil retning på grunn av forhastede konklusjoner ut fra faktorer som viser seg i konstellasjonen.
- hvis konstellasjonen trigger ubearbeidede temaer hos konstellatøren, slik at vedkommende mister overblikket og begynner å utagere
- hvis representanter benytter et vakuum under konstellasjonen til å bringe inn sine egne temaer
- hvis gruppen prøver å hjelpe en konstellatør som tilsynelatende har mistet grepet
Ved alle psykoterapier er det en risiko for at den opprinnelige traumesituasjonen ubevisst blir satt i sene på nytt. Ved intensjonskonstellasjoner blir den opprinnelige traumatiseringen mer eller mindre bevisst isenesatt på nytt. For at dette ikke skal føre til retraumatisering av klienten, er det svært viktig at alle punktene som er listet opp her blir strengt overholdt.
Nødvendig for integrering av traumer
Etter min modell (bilde 1) blir de traumatiserte psykiske strukturene skjøvet vekk og undertrykt ved hjelp av overlevelsesstrategier. Derfor er det avhengig av pasientens intensjon hvor langt han vil og kan gå for øyeblikket.
Bilde 1: Spalting i personligheten og identitetsstrukturen etter en traumatisk opplevelse
Den aktuelle intensjonen fører enten til at egne overlevelsesstrategier i første omgang kan bli forstått og forandret, eller at andelen av sunne psykiske deler allerede er så stor at det er mulig å opprette kontakt med de undertrykte traumeenergiene. All erfaring viser at bearbeidelse av traumatiske hendelser går gjennom 4 faser (bilde 2) der målet er
- å styrke de sunne psykiske delene
- å svekke og ta makten fra traumeoverlevelsesdeler
- å sørge for at de sunne psykiske deler får kontakt med traumedelene
- å stabilisere det som ble oppnådd og starte på en ny og sunn utvikling
Bilde 2: Integrasjon av de spaltede elene etter en traumatisering. Grunnmodellen for integrering etter traumatiske livserfaringer
Det vesentlige for en intensjonskonstellasjon er at klienten blir klar over at det er bare vedkommende selv som kan hjelpe seg selv videre. Han eller hun kan ikke delegere denne prosessen til noen andre. Det hjelper ikke om andre mennesker møter klienten på en kjærlighetsfull måte hvis klienten ikke klarer å godta seg selv med sine traumatiserte deler.
Overlevelsesdelene kommer helt sikkert også til å avslå og kjempe mot velmente tilbudt om støtte og hjelp, så lenge klienten ikke kan og vil ta kontakt med sine traumeføleleser. Dette gjelder særlig hvis klienten fremdeles er fanget i offer/overgriper-spaltingen.
Ved tidlige traumatiseringer må man ta utgangspunkt i at det er ingen eller ytterst få bevisste minner. Erfaringer, spesielt traumatiserende erfaringer, kan som oftest bare vise seg gjennom fysiske reaksjoner og symptomer. Ofte bærer ansikter og kropper tydelig preg av traumer. Representantene kan se det i øynene eller rundt munnen på klienten. De kan også føle det hvis for eksempel klienten har kalde hender. Dette er tegn på at det er en aktiv traumatisering i bakgrunnen som klienten ikke kan se selv. Et tegn på tidlig traumatisering er blant annet at klienten ikke klarer å holde øyekontakt tydelig og lenge. Flere tegn på tidlig traumatisering er hengende eller hevede skuldre, bøyd kroppsholdning, stiv nakke, stive bevegelser med armer og bein, stor rastløshet eller et langvarig fravær av emosjonelle reaksjoner. Også kroniske sykdommer, som for eksempel revmatisme eller allergier, kan være ettervirkninger av tidlig traumatisering.
Det å sette opp en intensjonskonstellasjon handler om å gå videre og ta et neste skritt. Dette bestemmer klienten seg for idet han eller hun setter ord på intensjonen sin. Metoden innebærer ikke noen forsøk på å befri seg fra traumeenergi, for eksempel gjennom fysisk manipulasjon (som å forsere muskulær utladning gjennom å trykke på spesielle smertepunkter). Metoden betyr heller ikke å simulere fødselen på nytt. Det er ikke snakk om å prøve å helbrede en ikke-eksisterende tilknytning til mor i etterkant. Og det er ikke noe mål å komme dypere inn i traumeenergiene ved hjelp av pusteteknikk eller spesielle bevegelser. Alt dreier seg om hva som for øyeblikket er mulig mellom klienten og hans intensjon. Midtpunktet er viljen og autonomien til klienten selv. Det er klienten som bestemmer hvor mye traumeenergi man for øyeblikket skal tillate å la komme opp. Klienten bestemmer selv når og hvor dypt man skal gå inn i traumeenergien i løpet av konstellasjonen.
Dermed har vi enda en terapeutisk mulighet til å integrere pre-, peri- og postnatale traumer. Generelt gjelder følgende regler:
- Alle medisinske og psykologiske terapier som ikke tar hensyn til at klienter kan være traumatiserte, dvs. ha en splittet psyke, innebærer en fare for å sette klienten i en situasjon som kan virke retraumatiserende. Det betyr at spalten i klienten kan bli større i stedet for at psyken blir integrert.
- Terapier kan til og med gjøre overlevelsesstrategiene til klienten enda mindre gjennomsiktige. Det skjer hvis de for eksempel skaper en illusjon om å opprette tilknytning, kontakt og kjærlighet med klientens foreldre selv om det ikke har skjedd i virkeligheten. Antagelig kan det heller aldri komme til å skje, fordi foreldrene pga. av sin egen traumatisering ikke er i stand til konstruktiv tilknytning og kjærlighet.
- En traumatiserende fødsel kan ikke glemmes gjennom at man simulerer en fin og vellykket fødsel i et seminarrom.
En vesentlig forutsetning for å kunne sette opp en intensjonskonstellasjon for den tidlige fasen av livet, er å anerkjenne at det finnes en psyke hos den ufødte som er i stand til å spalte seg selv som en siste utvei for å overleve en traumesituasjon. En annen forutsetning er å akseptere at både ufødte og nyfødte har evne til å kommunisere med sine omgivelser, at de reagerer veldig presist på emosjonell informasjon, og at de leter etter veiledning fra voksne rundt seg, og da spesielt fra mor.
Ovenfornevnte form for praktisering av resonansmetoden basert på intensjonsarbeid ihht. siste banebrytende utvikling av Franz Rupperts identitetsorienterte psykotraumeteorier, kalles identitetsterapi i dag.
Artikkelen er hentet fra Institutt for Konstellasjoner og Traumeterapi sine hjemmesider:
http://www.konstellasjoner.no/konstellasjoner-og-traumearbeid/kan-vi-stole-pa-intensjonskonstellasjoner/
Legg igjen en kommentar