Artikkel: Kjærlighetstraumer og tidlige traumers betydning for oss og våre barn
-Hvor vanlig er tidlige traumer og kjærlighetstraumer?
Som registrerte konstellatører traumeterapeut kan jeg, etter erfaring med egne klienter de siste 5 årene og med stadige videreutdanninger nasjonalt og internasjonalt, bekrefte at dette fenomenet er meget vanlig. Ja det gjelder i stor grad oss alle, også vi som trodde traumer bare handler om å oppleve en flyulykke, et dødsfall eller lignende, og ikke gjelder oss.
Denne typen traumer forekommer i svært mange tilfeller, som følge av at vi tilhører familier og ikke er skapt for å leve alene. Som regel er ikke foreldrene eller medlemmer av familien klar over disse skjult dynamikkene.
Jeg har skrevet avhandlinger med klientcase og fagartikler om tema tidlige traumer, som generasjonsoverførte traumer /symbiosetraumer, og egenopplevde eksistensielle-, taps- og kjærlighetstraumer, fra tiden fra unnfangelsen, i mors liv, under fødsel og de første leveårene.
Som forfatter av den kommende bokserien ‘Den Stille Evolusjon’, en bokserie om menneskelig evolusjon, utvikling og lederskap, ønsker jeg å belyse disse sterke, men ofte «usynlige» skjulte dynamikkene rundt flergenerasjonelle traumer og tidlige traumer. Særlig de som setter dypest spor, fra unnfangelse til fødsel og de første leveår.
Dette er del av et banebrytende arbeid, der jeg forteller om egne erfaringer og konsekvenser av tidlige generasjonsoverførte og egenopplevde traumer, som bl.a. tidlige traumer og ubevisste indre og ytre volds- og overgriperdynamikker, og da særlig med tanke på morsrollen, fertilitetsproblematikk, svangerskapskomplikasjoner, moderne infertilitetsteknologi og inngrep som keisersnitt. Boken bygger på egen bearbeidelse av det å være tidligere voldsutsatt, mitt arbeide med stillhet og nærvær – og med klienter med intensjonskonstellasjoner som metode.
Boken illustreres ved hjelp av egen oppvekst og sykehistorie. Jeg er blant de som anses for å ha vært “vanlig” frisk med et tilsynelatende normalt liv, men setter fokus på tidlige traumers og kjærlighetstraumers betydning i mitt voksne liv, fremkommet ved bearbeidelse av egen kropp og psyke. Hvordan min egen psyke gradvis har utviklet seg fra å være fragmentert, traumatisert og symbiotisk innviklet i tidlige traumer og i min familie, til å bli mer og mer realitetsorientert, sunn og balansert.
I boken knytter jeg mine egne erfaringer om det å ha manglende tilknytning til kroppen opp mot de begrensninger og muligheter for overlevelse som det moderne samfunnet gir, bl.a. moderne media og teknologi, særlig når det gjelder operasjoner og moderne infertilitets- og fødselsteknologi, som keisersnitt, igangsetting osv., som jeg selv har erfart under begge mine svangerskap og fødsler.
Hva gjør narkose, lystgass, operasjoner, som ofte kommer i kjølevannet av skjulte splittelser og manglende kontakt med kroppen med oss? Og ikke minst med våre nyfødte spedbarn? Hvilke dynamikker ligger bak dette? Og hvordan kan vi bearbeide dette? Det er mulig, og det er en del av det jeg ønsker å dele i boken.
Mitt håp er at boken kan inspirere og vekke leserens bevissthet og skape nye refleksjoner, at leseren våger å bevege seg fra hodet til hjerte og kropp, gå inn i sin egen psyke og hjertekraft og eie hele seg – sine traumer og sin virkelige historie.
Jeg håper at boken kan gi et bidrag til at helsepersonell og foreldre får økt forståelse for rollen som ligger i det å være helsearbeidere og foreldre, den største lederrollen av de alle.
Både helsearbeidere og foreldre bør få mulighet til å utvikle seg til å bli autonome voksne og ansvarligeprofesjonelle i de systemer vi har til rådighet i dag.
Kun slik kan vi unngå alle former for bevisst og ubevisst vold og fortelle den nye historien – for oss selv og kommende generasjoner. Slik ser vi at vi har et stykke å gå for å skape sunn tilknytning i relasjoner – først og fremst i forhold til oss selv, så vår partner, og mellom mor og barn.
Slik vil vi alle samskape bedre tilstedeværelse og nærvær i oss selv, tryggere og dypere relasjoner, en sunnere mental helse, og – de nye nyhetene. Til det beste for oss selv, menneskeverd, sosial velferd, og lokal og global bærekraft.
– Hvem rammes?
Ordet traume kommer fra gresk og betyr «skade, sår». Et traume er en skade på kroppen av psykisk eller psykisk karakter. Overveldende livserfaringer som generasjonsovertatte eller egenopplevde krenkelser, utrygghet og omsorgssvikt i tiden fra unnfangelse til fødsel og i tidlig barndom setter spor, og ligger ofte bak smerte og sykdom i voksen alder. Dette overfører vi mødre ubevisst til våre barn, både under tiden i mors liv og etter fødsel via speilnevroner. Alle barn registrer og ser ubevisst det som ligger bak et tilsynelatende interessert blikk og smil fra mor og far.
Symptomene er en beskyttelsesmekanisme som hindrer de traumatiske følelsene i å ta overhånd. Uavhengig av om traumet kommer fra plutselige hendelser eller vonde livserfaringer over tid, utvikles beskyttelsesmekanismer som fortrenger de vonde følelsene og minnet om det som skjedde.
De undertrykte følelsene blir ikke borte, men skyves i bakgrunnen og lever sitt eget liv i det ubevisste minnet – i vår kropp og psyke. Det er dette våre barn vikles inn i – og det er dette de ser i foreldrenes øyne, og da særlig mor i mors øyne den første tiden.
Er mor følelsesmessig fraværende vender barnets psyke, eller sjel om du vil, seg mot far, og barnet vikles inn i farens ubearbeidede traumer – hans skjulte traumer. Dette kalles blind kjærlighet, eller kjærlighetens illusjoner. Barnet gjør alt, om det så er å utslette seg selv, for å oppnå kontakt med mor, eller til syvende og sist far.
Om barnet ikke oppnår kontakt trer en rekke overlevelsesstrategier inn. Psyken fragmenteres, utviklingen stopper opp og en vikles inn i spirituelle, religiøse eller andre esoteriske trossystemer, overarbeidelse, psykoser eller annet i mangel av kontakt.
For egen del har dette bl.a. vist seg ved manglende kontakt med kroppen; som infertilitetsproblemer, runder med VF, 2 kompliserte svangerskap og to akutte keisersnitt.
Jeg er medforfatter av en internasjonal bestselgende bok der jeg har skrevet mer om dette og erfaringene med å ha ufødte barn i en fryser: hvilken effekt det hadde for oss foreldrene, søsknene og i familiesystemet. De måtte få sin plass for at vi skulle få gjenopprettet balansen i kjernefamilien.
-Hvordan påvirker tidlige traumer våre barn, og ikke minst foreldrene – både på kort og lang sikt?
Gjennom egne kliniske erfaringer og boken Traumer, frykt og kjærlighet, en av Prof. Dr. Franz Ruppert sine siste oversatte bøker, erfarer vi en rekke symptomer som kan oppstå etter overveldende hendelser og overbelastning som tidlige traumer.
Fysiske symptomer
Uforklarlige kroniske plager/smerter
Hud, eksem, sår, håravfall
Uregelmessig menstruasjon, infertilitet, spontanaborter
Nevrologiske forstyrrelser
Seksuelle funksjonsforstyrrelser
Psykiske symptomer
Uro, søvnløshet
Angst, panikkanfall
Lite energi, nedstemthet
Vanskeligheter i relasjoner
Ubesluttsomhet
Hyperaktivitet
Konsentrasjonsvansker
Hukommelsestap
Eksamensangst
Manglende gjennomføring/fullføring
Bevisste eller ubevisste offer – og overgriperdynamikker
Vold – alle typer, fysisk, psykisk, økonomisk, vold mot seg selv, system vold
Konstellatør/traumeterapeuter deler traumer inn i 4 hovedkategorier etter hva vi observerer i vårt arbeid
Kjærlighetstraumer: Symbiose-/Tilknytningstraumer
Tilknytningssystemtraumer
Tapstraumer
Eksistensielle traumer
Kjærlighetstraumer: Symbiose- og tilknytningstraumer
Ved et symbiosetraume vil et barn mislykkes i å bygge opp et sunt symbiotisk forhold med sine foreldre. Dette gjelder særlig i forhold til sin mor. Franz Ruppert kaller dette traumatiske hendelser, som oftest er skjulte, i tilknytningsprosessen for «tilknytningstraume» eller «symbiosetraume». Traumatiserte foreldre makter ikke å gi barna den omsorgen, støtten og tryggheten de trenger. Her blir selve tilknytningsprosessen skadet, traumatisert og frosset. Barnet mister sin evne til å knytte seg til seg selv.
Som følge av bl.a. speilnevroner ser barna mors og fars psyke selv om mor og far ikke ser seg selv eller forsøker å skjule virkeligheten. Symbiosetraumer kan derfor oppstå selv om foreldrene er til stede fysisk og alt ellers virker normalt. Når foreldrene ikke er psykisk til stede, vil ikke barnet oppnå kontakt. Det kan ikke knytte seg psykisk til foreldrene. Psykisk fravær skyldes traumatisering hos foreldrene selv.
En traumatisert mor kan f.eks.:
Være overbeskyttende mot barnet
Bruke barnet som en erstatningsmor, hvis mor selv mangler tilknytning til sin mor
Være blind for farer som truer barnet (f.eks. lukke øynene for vold eller seksuelt misbruk)
Være overkontrollerende så barnet ikke får utviklet sin autonomi
Snakke mye og fortelle hvor mye hun elsker barnet til barnet, men ikke være i kontakt med verken seg selv eller barnet
Skille seg, ubevisst “gi bort” barnet eller overlate det mest mulig til andre i kortere eller lengre perioder
Slå hånden av barnets emosjonelle ytringer
Holde en normal fasade ovenfor barnet, så barnet ikke kan stole på egne følelser
Symbiosetraumer er alltid forbundet med indre splittelse, lojalitetskonflikt, blinde lojaliteter og følelseskaos for barnet.
Mange barn av traumatiserende foreldre kan ikke se noen åpenbar grunn til at det sliter psykisk. Disse har ikke blitt utsatt for fysisk vold og har blitt materielt godt forsørget. At de manglet kjærlighet og trygget erkjenner de ofte først i terapi etter erfaring med konstellasjoner. De har vent seg til følelseskulde eller bare ord og lite handling i familien, og at familien holdt en normal fasade mot seg selv og omverdenen.
Barn som har en traumatisert mor vil bli symbiotisk innviklet i moren. Symbiotisk innviklede barn har et stort behov for kjærlighet, og vil utvikle et altfor stort hjerte. De har ingen sunne grenser, er sensitive og har full kontroll over sine omgivelser og tar alle som er i nød inn i sine hjerter. De forstår, snakker, trøster og er medlidende med enhver som lider og som er like kjærlighetstrengende som dem selv.
Et barn som er symbiotisk innviklet i moren kan f.eks. vise magesmerter, panikkanfall, få små sår, eksem, munnsår, adskillelsesangst, brå vektøkning osv. som forsvinner når mor jobber med seg selv i konstellasjoner. Barnet har i slike tilfeller overtatt morens panikk offerrolle, frykt, engstelse osv.
Overlevelsesstrategier, splittinger og innviklinger ved et symbiosetraume kan ikke overvinnes så lenge et barn (selv i voksen alder) fortsatt er avhengig av sine traumatiserte foreldre, eller så lenge de føler seg emosjonelt avhengig av dem. Franz Ruppert har skrevet en hel bok om dette som heter Symbiose og Autonomi. Barnet må innse at de ikke vil/skal redde foreldrene og at foreldrene ikke vil/skal redde barnet.
Tilknytningssystemtraumer
Ut fra eksistensielle traumer og tapstraumer i første generasjon kan resultatet bli symbiosetraumer i andre generasjon. Disse kan igjen føre til traumatisering av et helt tilknytningssystem og kalles tilknytningssystemtraumer i tredje generasjon.
Foreldrene i andre generasjon var ofte selv ofre for neglisjering og vold, og blir selv overgripere mot egne barn. Et tilknytningssystemtraume er definert ved at overgripere og ofre er til stede samtidig i et tilknytningssystem. Overgripere og ofre lever under samme tak og er materielt og/eller psykisk avhengig av hverandre.
For at vi skal lykkes i å frigjøre oss fra et tilknytningssystemtraume må alle hindrene som bygger opp under de forskjellige overlevelsesstrategiene overvinnes. Det kan f.eks. være frykt for å miste kontrollen, være gal, bygdetrollet, krigen, skam- og skyldfølelse, dødsangst, dødslengsel, sinne, hemmelighold osv.
Behovet for å bli elsket av våre foreldre er så stort at barnet har en iboende blind og seende lojalitet mot familien.
Selv som seksuelt misbrukt vil barnet prøve å forstå, idealisere og trøste sine foreldre. Noen barn tar også på seg rollen som gale, for å beskytte foreldrene mot anklager.
Eksistensielle traumer
Eksistensielle traumer oppstår i livstruende situasjoner. Vi kan bli angrepet av:
Mennesker (f.eks. overfall, krig, å bli truet på livet, terrorhandlinger, voldtekt, fly- og bilulykker osv.)
Pest, dyr eller
Naturen (f.eks. tsunami, snøras, drukningsfare, jordskjelv, torpedo, lynnedsalg osv.)
Når dødsangst og panikk oppstår, splittes dødsangsten av som en fragmentering av psyken. Den avsplittede fragmenterte delen og handlingsimpulsene til traumet fryses og gjemmes bort. Dødsangsten undertrykkes og vi lever videre i en tilstand av ren overlevelse – en overlevelsesmodus. Overlevelsesmodusen sin oppgave er å holde traumet unna. Det er en uutholdelig oppgave, da traumet stadig prøver å komme til overflaten og gjøre seg synlig på ulike måter. Vi er eksperter på å danne ulike overlevelses- og unnvikelsesstrategier. Mange bruker medikamenter for å overleve den indre kampen. Vårt arbeid viser at vi ikke blir fri fra denne tilstanden uten å se, forstå og arbeide oss gjennom traumet.
Tapstraumer
Ved et tapstraume mister vi noen som står oss svært nær og som vi har bygget opp en dyp emosjonell tilknytning til. Dette er oftest foreldre, søsken, barn, partner eller svært nære venner som vi kan miste ved død, abort, adopsjon, skilsmisse, midlertidig adskillelse. Dette kan være f.eks. en nyfødt som adskilles fra sin mor i mange timer eller dager etter fødselen, noe som medfører en frykt for å bli forlatt og dødsangst for babyen.
Tapstraumer kompenseres ofte ved at vi later som personen fortsatt er til stede, går inn i nye forhold før det gamle er bearbeidet, får et nytt erstatningsbarn med en gang før vi har bearbeidet sorgen over det tapte barnet, later som ingenting, søker ny jobb før vi vet hva vi vil pga. uavklart forhold til tidligere arbeidsgiver osv.
Symptomer på traumer
Frykt, angst, tvang, panikkanfall og engstelser man ikke forstår
Aggresjon, irritabilitet
Stress
Vold
Diffuse hode- og skjelettsmerter
Stivhetsfølelse, nummenhet, skjevhet
Skyldfølelse, skam
Ufullførte og stadig avbrutte sorgreaksjoner
Depresjon, avmakt
Forhøyet forbruk av hverdagsstoffer og rusmidler som nikotin, kaffe, lim, alkohol, beroligende medikamenter, narkotika
Det er essensielt å innse og fysisk kroppslig gjøre at tapet er endelig for at vi kan fri oss fra et tapstraume. Så lenge overlevelsesdelen i oss vegrer seg for å akseptere tapet, vil den gjøre alt den makter for å kontrollere symptomene.
Vår erfaring er at å behandle angst, symptomer, mønstre vi ikke kan komme ut av, depresjon osv. i psykoterapi eller kognitiv coaching uten å ta tak i de skjulte traumene, vil være en overlevelsesstrategi for å unngå å få kontakt med kroppen og ta tak i traumet og følelsene som ligger bak. Vi mennesker trenger menneskelig omsorg, kontinuitet, trygghet, forståelse og et tilbud om muligheter til å se, forholde seg til og ta et endelig oppgjør med følgende realiteter
Kjærlighetstraumer
Den tilsynelatende normale og bekymringsfrie tilværelsen
Avmakt, uansvarlighet og overgriper – offer dynamikker som preger individ, systemer og organisasjoner
Uendelige stor bunnløshet, frykt og engstelse
Sinne mot alt og alle – ekstremister
Skam, forvirring, bomull, hull, tvil, flukt og triks for å skaffe seg tilrettelegging for å ikke å måtte innrømme virkeligheten for seg selv og andre
Bruk av medikamenter kan gjøre brukeren følelsesmessig avstumpet og gjør det terapeutiske arbeidet vanskeligere. Medikamentene blokkerer klientens emosjonelle tilgang til seg selv.
-Kan man som mor gjøre alt «riktig», men likevel overføre traumer til sine barn?
Foreldrene kan gjøre som best de kan, men som nevnt vil barnet likevel utvikle fragmentering av psyken og en rekke innviklinger i foreldrenes skjulte og ubearbeidede traumer og overlevelsesstrategier som følge av manglende tilknytning. Dette handler ikke om foreldrenes vilje, men om deres evne.
Dette gjaldt for meg selv og.
Jeg har lang akademisk utdannelse som jurist og trodde jeg aldri hadde opplevd problemer med tilknytning eller traumer. Jeg som hadde hatt det så bra! Vel, det kalles overlevelse – å ha lukket øynene for realiteten. For at alle skulle ha det bra.
Det er da godt å vite at med viljen kan vi alle ta det første steget og arbeide oss gjennom egne skjulte traumer for å utvikle en sunn autonomi og helse. Først da kan vi være fullstendig til stede for våre små, og forhindre videre generasjonsoverførte traumer.
-Tips når man sliter med disse følelsene, og hvor man evt. kan søke hjelp
Som mor, datter og ekspert på tidlige traumer, vil jeg anbefale alle å prøve konstellasjoner hos en registrert konstellatør traumeterapeut NKf. Jeg har klienter som har blitt gravide rett etter konstellasjoner etter flere år med prøving og aborter. Jeg har mødre som har bearbeidet både egen fødselsangst, ønske om å unngå keisersnitt, og barns symptomer og diagnoser som polariteter, paykoser, dødslengsel, ADHD, depresjoner, angst, stress, pengeproblemer og søvnproblemer, ved å gå til konstellasjoner selv.
Enten du ønsker utvikling og veiledning personlig eller i jobbsammenheng, vil intensjonskonstellasjoner, som jeg selv benytter mest, være en effektiv metode. Intensjonskonstellasjoner er en fremragende metode som bygger på etablerte teorier innen flergenerasjonell psykotraumatologi.
Intensjonskonstellasjoner diagnostiserer og bearbeider skjulte sår og splittelser i din egen kropp og psyke, slik at du kan bli kjent med deg selv og din egen psyke og egentlige virkelighet
Ved å se og bearbeide dine skjulte og ubevisste traumer, dynamikker og hindre til vekst i din egen psyke, kan du vikle deg ut fra egne og overtatte flergenerasjonelle innviklinger, traumer og overlevelsesstrategier, til å bli et voksent og mer autonomt menneske, med en indre trygghet og større ansvarlighet – en sunn psyke i en velfungerende kropp. En sunn mor.
Jeg tilbyr intensjonskonstellasjoner via helgekurs, faste grupper, og som grunnutdanning som kvalifiserer som springbrett for å begynne videregående utdanning ved Institutt for Konstellasjoner og Traumearbeid.
I individuelle konstellasjoner har jeg meget god erfaring med figurer som markører/representanter og tilbyr et trygt, profesjonelt og åpnet rom for deg og dine tema.
Både i gruppe og individuelt går vi så langt som du selv ønsker å gå, og ingen forkunnskaper er nødvendig.
Jeg vil anbefale dere å lese mer om og delta på den 3. Nordiske Traumekonferansen 9.-11. oktober 2015 som jeg er med på som workshopdeltager.
Det er bare å ta kontakt for å få opplysninger om denne, eller for å få tilsendt mine tidligere avhandling med klienthistorier, artikler, utdrag fra bøker jeg har medforfattet, eller for å bestille time.
Kilder:
www.konstellasjoner.no www.konstellatoerforeningen.no www.franzruppert.com og hans mange bøker
Om artikkelforfatteren
Katrine er registrert konstellatør traumeterapeut organisasjonskonstellatør NKf, veileder, kurs- og foredragsholder. Praksis etablert i -11 med intensjonskonstellasjoner, traume- og tilknytningsteori som hovedmetode. Utdannet innen psykologi grunnfag -94 og jurist -00 ved UiO, LL.M. Master of Law -01 University of Sheffield, arbeidet med mennesker siden -87, og som jurist og seniorrådgiver i 15 år (d.d.) Første møte med Institutt for Konstellasjoner og Traumearbeid IT (Tidligere Hellingerinstituttet) var i -09 etter anbefaling av en venninde og advokat i Justitias Døtre, et ledernettverk for kvinnelige jurister og advokater. Utdannet Diplomert Systemisk Coach Organisasjons Konstellatør -12, Sertifisert Konstellatør i -13, fullførte prof. dr. Franz Ruppert’s internasjonale etterutdanning -14 og Veilederutdanning -15 ved IT.
Katrine har bevisst og målrettet bearbeidet egne skjulte traumer, noe hennes kommende bokserie Den Stille Evolusjon – om tilknytning, traumer og bevisst lederskap forteller om; flerkulturell oppvekst som skilsmissebarn, overlevelse og bearbeiding av tidlige traumer som overgrep og vold, flergenerasjonelle system og symbiosetraumer, kroniske symptomer, indre og ytre offer- og overgriperdynamikker, kirurgiske inngrep, infertilitet, IVF og akutte keisersnitt. Hun belyser morsrollen, mental helse, jus og moderne teknologi ved metoden intensjonskonstellasjoner og konseptet Historiemedisin; ved å våge vår stillhet, motstand og sårbarhet kan vi bearbeide det som er, eie vår historie og få kontakt med oss selv i dag.
En human tilnærming til tidlige traumer fra unnfangelsen, tiden i mors liv, fødsel og oppvekst er en forutsetning for sunn autonomi og effektiv forebygging av vold, overgrep og mobbing i nære relasjoner og i systemer – for økt rettsikkerhet og menneskeverd. www.KatrineLeggHauger.no
Del dine tanker med oss, kommenter gjerne i kommentarfeltet eller del artikkelen med dine i sosiale media. Tusen takk!
Varm hilsen Katrine
Hilde says
Kjære Katrine,
Tusen takk for en fin artikkel om tidlige traumer og kjærlighetstraumers betydning for oss og våre barn
Katrine Legg Hauger says
Kjære Hilde,
Tusen takk for din tilbakemelding! Det er en glede å lese at den gav deg noe – kanskje på ulike måter?
Klem Katrine
Randi Holm says
Hei!
Jeg har lest din artikkel. Den inneholder mye som er aktuelt for meg som skal utgi boken «Torner har roser.» Vil det være greit at jeg kopierer en del av det du skriver til denne – selvsagt med kildehenvisning?
Dette er første gang jeg skriver bok, så jeg er ganske uvitende om slike ting.
Mvh Randi Holm.
Katrine Legg Hauger says
Tusen takk for hyggelig kommentar Randi og så flott at dette resonnerer med deg. Du er velkommen til å bruke deler av tekstene mine, men da med henvisning til mitt navn og hjemmeside. Lykke til så spennende