Har det store behovet for regelstyring sin årsak i politikernes manglende tillit til enkeltindividet?
Det regelstyrte samfunn
Den norske grunnloven er på 5470 ord. Den bygger i stor grad på den amerikanske uavhengighetserklæringen som i sin opprinnelige versjon var på kun 1323 ord – bare litt lenger enn denne kronikken. Den moderne statsdannelsen EU har titusenvis av direktiver. Et kuriøst direktiv om import av karameller er visstnok på hele 26 911 ord. Man kan bare ane hvilket apparat som kreves for å iverksette og håndheve denne vrimmelen av regler som dessuten skal finnes på halvannet snes ulike språk med betydelig rom for tolkning.
Regelhysteri
I den norske plan- og bygningsloven er bare innholdsfortegnelsen på 1539 ord. Den følges av en «Teknisk Forskrift» som knapt noen forstår. Forskriften kommer derfor med en veiledning, der innledningskapitlet alene er på mer enn 3000 ord. Et eksempel på hvor ille regelhysteriet kan bli så vi da plansjefen i Hitra kommune annonserte følgende i Adresseavisen 18. juni 2010: Ny byggesaksdel av plan- og bygningsloven vil etter planen tre i kraft 1. juli 2010. Fra samme dato oppheves dagens hjemmel for fastsetting av forskrift om gebyr i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §109. Gebyrregulativ for byggesaker må derfor endres. Det som i hovedsak blir nytt er at begrepet «melding» går ut og erstattes av «mindre tiltak som kan forestås av tiltakshaver». De gamle paragrafene går ut og erstattes av nye. Ellers blir det ingen endring i selve gebyrsatsene. Tilsvarende var nok påkrevet i samtlige av Norges 430 kommuner, med noen ukers arbeid for plansjef, noen rådgivere og et halvt dusin saksbehandlere. De fleste saken angikk var svimeslått og lot som ingenting.
Omfattende regelverk
I tillegg til plan- og bygningsloven finnes det et omfattende sett med byggetekniske standarder og parallelle EU-normer å ta hensyn til. Et slikt omfattende regelverk er komplett umulig å ha oversikt over og enda vanskeligere å følge. Det er ikke det minste underlig at norske bygg blir både dyre og dårlige.
Den gamle byggeforskriften utstedt av Kommunaldepartementet 15. desember 1949 var et hendig lite hefte i A5-format på om lag 80 sider og omkring 2000 ord, som omfattet alle sider ved bygninger: konstruksjoner, materialer, belastninger, mv. De fleste bygninger som står trygt i dag, er oppført i henhold til denne enkle, forståelige forskriften som overlot skjønn og vurderinger til fagfolk med kompetanse. De bygninger som volder folk problemer i dag er oppført etter nye detaljerte regelverk som ikke duger fordi ingen forstår dem!
Mistro til alt og alle
Problemet er at myndigheter, regelskrivere og byråkrater har mistro til alt og alle. Dermed blir regelverk detaljerte, kronglete og uforståelige. Tilsvarende blir gjennomføringen av offentlige oppgaver kun krampaktige forsøk på å oppfylle reglene. Et naturlig ønske om å gjøre en god jobb blir overskygget av prestasjonsangst overfor et regelverk som juristene leser slik fanden leser Bibelen. Noen tyr til lettvintheter og gjør alt de kan for å skjule sine feil.
Blyanttyggere
Fordelen ved det regelstyrte samfunn er at sysselsettingen blir holdt oppe for byråkrater, jurister, og blyanttyggere. Den mest betenkelige konsekvensen er at det kun er byråkratene som føler seg meningsfulle. For alle oss andre er substansen i arbeidet tatt vekk og bare formalitetene står igjen. Kompetansen forvitrer og vi ender opp med et samfunn som er gjennomregulert til minste detalj. Ingeniørforeningen Tekna tilbyr da også kurs som er «forhåndsgodkjent av Den Norske Advokatforening». Juridiske spissfindigheter og byråkratiske formaliteter har med andre ord fortrengt den ingeniørmessige fagkompetansen. Det ser ut til at man styrer mot et samfunn der alt kun dreier seg om å følge regler og prosedyrer! I et slikt klima forsvinner også kreativitet, innovasjon, arbeidsglede og yrkesstolthet. Dessuten forsvinner all ansvarsfølelse; har du fulgt regelverket sover du godt om natten!
Hva skal man med utdanning? Universitetenes mål er ikke lenger dannelse, viten og sannhet, de er kun opptatt av å utdanne yrkesutøvere som er mest egnet til å etterligne datamaskiner slik at de kan følge reglene og gi kjente svar på gamle spørsmål. Helseverket har ikke lenger helbredelse eller omsorg som mål, men kun å oppfylle helsebyråkratenes måltall. Dermed bruker legene mer tid på byråkratiske formaliteter enn på pasienter. Departementet svarer med at «papirarbeid er også legearbeid».
Aftenposten meldte nylig at en ny modell for inntektsfordeling for sykehusene vil gi sykehusene i hovedstaden 600 millioner kroner mindre. Årsaken er at Oslo-folk er for friske. Sykehusene betrakter dette som et problem: Friske folk passer ikke helsebyråkratene i hovedstaden for da «taper de penger». Regelverket sørger for at helseverket forblir sykt!
Rituelle krumspring
Siden innovasjon, nytenkning og kreativitet får dårligere kår, gjøres det stadig rituelle krumspring fra Norges forskningsråd, Innovasjon Norge, etc. Deres arbeid er også regelstyrt til minste detalj, og blir derfor en svært kostbar garanti for at ingen nye tanker blir tenkt. Samfunnet størkner i en forgangen form og blir komplett uten dynamikk og utvikling.
Det krampaktige behovet for regelstyring ligger i politikernes manglende tillit til sine undersåtter. De lever i en illusorisk verden, hvor steget fra kontrollsamfunnet til å oppfylle George Orwells skrekkvisjoner er ubehagelig kort.
I det regelstyrte samfunn tar ingen ansvar og ingen har kompetanse som kreves for å handle når noe skjer. Vi har nylig sett eksempler fra Jernbaneverket og Telenor på hvor galt det kan gå; og dette er nok bare begynnelsen.
Menneskenes viktigste egenskaper er kreativitet og tilpasningsevne. Regelhysteriet vi ser blant mange politikere og byråkrater blir altfor ofte en tvangstrøye som kveler ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet.
Legg igjen en kommentar