Å opprettholde skillet fysisk/psykisk i diskusjonen om ME/CFS, vil hindre oss i å finne frem til årsaker, forebygging og behandling, skriver kronikkforfatterne.
Det udelte mennesket
Forfattere:Henrik Vogt – lege og stipendiat, Linn Getz – førsteamanuensis, dr.med, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU, Elling Ulvestad – professor dr.med., Haukeland sykehus, Vegard Bruun Wyller – førsteamanuensis dr.med., Oslo universitetssykehus
Ett eksempel er myalgisk encefalopati/kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS). Denne sykdommen kjennetegnes først og fremst av langvarig utmattelse, men pasientene har også mange andre kroppslige plager. Årsakene er ufullstendig kartlagt, og i flere år har debatten gått om de er «psykiske» eller «fysiske». Dette ble igjen aktualisert da journalist Jørgen Jelstad nylig utga boken De bortgjemte og forskerne Olav Mella og Øystein Fluge fant at det immundempende legemiddelet rituximab kan virke ved ME/CSF. Jelstad og forskerne hevdet da at sykdommen ikke er «psykisk». Men hva mener de egentlig med det?
Skillet mellom «fysiske» og «psykiske» sider av mennesket har stått sterkt i vestlig kultur og vitenskap i flere hundre år. Oppdelingen er imidlertid nå langt på vei utvisket av nyere biologisk og nevrovitenskapelig forskning. Likevel fortsetter debattene som om ingenting er hendt.
Alt fysisk
I ME/CFS-debatten er det vanlig at virus og andre mikrober omtales som «fysiske» – og underforstått «reelle» – årsaker og legemidler som «fysisk» eller «biologisk» behandling. Andre mulige faktorer, som samfunnsforhold, livsbelastninger, tankemønstre eller mellommenneskelig terapi, blir derimot omtalt som «psykiske» og avfeid. Dette blir helt galt. For ingenting er bare «psykisk» i menneskets natur. Alt er samtidig fysisk.
Signaler
Dette er enklere å forstå ved å sammenligne det som skjer mellom mikrober og mennesker med det som skjer mellom mennesker.
Når mikrober møter mennesker, bærer de med seg karakteristiske molekyler som vårt immunsystem oppfatter som «signaler». Kroppen reagerer på signalene for å beskytte seg, men kan feiltolke og overreagere. Faktisk er det ofte styrken i kroppsreaksjonen som skader mest og ikke mikroben i seg selv.
På en lignende måte mottar et menneske signaler fra andre mennesker. Slike signaler er ikke bare noe uhåndgripelig og «psykisk». De er høyst fysiske. Det handler om lyd og lys, trykk og berøring som blir oversatt til kjemiske og elektriske signaler mellom kroppens celler. Også her er kroppens reaksjon avgjørende for om vi blir syke.
Stimuli fra mennesker og mikrober er forskjellige, men begge kan endre vår biologi, for eksempel hjernen og immunsystemet. Begge deler kan gi synlige og målbare endringer på avanserte bilder av hjernen, i blodprøver eller på andre måter. Hvis noe vi opplever ikke synes på prøver, er det ikke fordi det finnes en psyke der ute som er uavhengig av kroppen. Det betyr at prøveteknikken ikke er avansert nok ennå. I fremtiden må vi regne med fysiske funn ved alle tilstander – uansett årsak. Studier har vist unormal aktivitet i nerve-, immun- og hormonsystem også ved ME/CFS. Men det i seg selv forteller ikke hva årsakene er.
Det sentrale immunsystem
Ikke bare mikrober, gift og legemidler er forbundet med endringer i hjernen. Mellommenneskelige erfaringer og tanker er det også. Hjernen er et styrende og overordnet organ. Når dens aktivitet endres, kan aktivitet helt andre steder i kroppen også endres. For eksempel har ny forskning vist hvordan hjernen kontrollerer immunforsvaret. Hjerneceller sender ut nerveimpulser og hormoner som når immunceller og endrer deres funksjon. Slik kan områder av hjernen som for eksempel er knyttet til frykt, trygghet og kompleks sosial adferd påvirke en immunreaksjon. Hjernen og ryggmargen kalles gjerne det sentrale nervesystem, men vi burde kanskje også si «det sentrale immunsystem».
Med andre ord: Også hva vi erfarer i møte med mennesker, hva vi tenker og føler – ting vi gjerne kaller «psykiske» – påvirker vårt immunsystem. Immunsystemet har igjen innflytelse på en rekke sykdommer.
Når en immundempende medisin som rituximab virker ved ME/CFS, tyder det på at immunforsvaret er involvert. Men det avdekker ikke hvorfor det er i ubalanse.
Det som omtales som «psykologiske» terapiformer virker heller ikke bare «psykisk». Det handler også om å bruke mellommenneskelige signaler til å endre den andres biologi.
Opplevd fysikk
Forskningen har også tydelig vist hvordan immunsystemet er med på å forme vår opplevelse av verden. Immunforsvaret kan ses som en sjette sans som registrerer trusler og sender signaler til hjernen. Dette kan vi oppleve som sykdomsfølelse. Det «fysiske» – hele kroppen – er alltid også opplevd og «psykisk».
Medisinsk suksess har oftest kommet der årsaksforholdene er enkle og «én-til-én» – for eksempel at én bakterie gir én bestemt sykdom. Behandlingen blir da også enkel og «én-til-én». Vi skal være åpne for at årsak og behandling ved ME/CFS også kan vise seg å være enkel. Men, som for de fleste kroniske sykdommer, taler dagens vitenskapelige kunnskap for et komplekst samvirke av årsaker over tid.
Vi ser i økende grad betydningen av den enkeltes livshistorie for utvikling av sykdom. Kroppen, først og fremst nerve- og immunceller, lagrer informasjon om sine møter – både med mennesker og mikrober – livet igjennom. Den erfarer og lærer. Når vi senere blir syke, virker de utløsende årsakene dermed inn på en kropp som allerede er disponert for å reagere på sin individuelle måte. For eksempel er barndomstraumer blitt knyttet til økt kroppslig betennelse senere i livet. Både kjemikalier, mikrober og mennesker kan være både giftige og helsebringende – i fysisk forstand. Slik blir biografi til biologi.
Hindrer i å finne årsak
Å betegne ME/CFS som «psykisk» er like feil som å si «bare fysisk». Denne erkjennelsen gjelder en rekke sykdommer, både såkalt «somatiske» og «psykiatriske». Sykdom berører generelt det udelte mennesket. Å opprettholde skillet fysisk/psykisk vil hindre oss i å finne frem til årsaker, forebygging og behandling. Det vil koste i form av lidelse og økonomisk tap.
Les mer her.
Legg igjen en kommentar