I dag viser jeg til en spennende blogg skrevet av Anita Krohn Traaseth (41), gift, mor til tre døtre og toppsjef i Hewlett-Packard Norge, og som kaller seg Tinteguri.
Bloggen Marthas Misforståtte Engler begynner slik:
Jeg tror ikke på Gud, og jeg tror ihvertfall ikke på engler. Jeg tror på mennesket og på kjærligheten, på godt og vondt. Jeg tror også at mennesker er ulike og at noen har egenskaper som andre ikke har. Jeg har ikke behov for å få det motbevist vitenskaplig. At noen mennesker har en slags sjette sans, det aksepterer jeg.
Ta Snåsamannen, at han har gjort noe bra for mange mennesker, det betviler jeg ikke. Uansett hva du kaller han og hvordan hans evner blir forklart, det blir sekundært for meg så lenge han gjør bra ting. Det er forutsetningen. At det finnes mange som tror at de har uante evner og ikke har det, de er det nok mange av, på lik linje som at det finnes dårlige og inkompetente fagfolk i ulike yrker og miljøer.
Det engletullet tror du vel ikke på?
Jeg er pragmatisk og jeg er kritisk. Jeg trodde jeg var sunn kritisk, men som så mange andre, skyter jeg av og til fra hoftene uten å egentlig sette meg inn i ting. Sånn som med Marthas engler. Der har jeg vært veldig skeptisk og ikke spesielt interessert for å være helt ærlig. Jeg har aldri satt meg inn i englesaken eller møtt Prinsessen. Før denne fredagen, på Konserthuset. (bildet er lånt av www.tv2.no)
Resten av Tinteguris blogg, og alle de spennende engasjerende kommentarene kan du lese her:
http://tinteguri.com/2013/06/02/marthas-misforstatte-engler/
Jeg har selv vært så priviligert å få bli kjent med Tinteguris oppvekst, arbeid og karriere, og få høre hennes fantastiske foredrag på et seminar for grundere,om ønsker å leve et autentisk liv i frihet, og som våger å stå frem som de de er.
For oss som enten drømmer om, eller våger å stå frem i all vår sårbarhet, raushet – og styrke, var det som en jordengel plutselig sto i blant oss. Der sto Tinteguri.
Så klart vi skal forandre verden – KLART DET!!
Endelig skal vi vise Norge og verden at ALT – i hvertfall det meste går!! Det betyr IKKE at noe eller vi skal værte perfekte; hva er det å være perfekt da?
Det blir som med janteloven; en tankekonstruksjon… Vi skal jo bare VÆRE OSS SELV! Med hele oss!
Vi kan jo ikke være noe for andre om vi ikke kan være noe for oss selv først? Eller?
For meg handler det å leve vårt rause, sårbare og autentiske jeg, om tillit.
Når vi kan se oss selv i hvitøyet, ta oss selv inn med hud og hår, hele oss, med vår bunnløse, nesten skumle styrke, og åpne vårt hjerte som viser oss vårt store hjertespekter i løpet av livets dans og berg og dalbaner, og attpåtil dele dette med omverdenen, ikke fordi vi nødvendigvis har så høye tanker om oss selv, men fordi vi tror det kan være en og annen sjel der ute som kan ha glede av å se at det er helt normalt å være menneskelig, at vi ikke lenger er alene – ja da er det som om vi omringes av engler.
Hver dag.
Om dette er jordengler, englefjær eller himmelengler, er det samme for meg.
Hjertet leder uansett an som en engel i seg selv, og vår takknemlighet og indre styrke øker jammen i takt med hjertets puls.
Så er det dette finurlige – hvorfor skal vi endre noe som er fantastisk fra før av – nemlig oss selv?
Vi ser at det å omfavne vårt imperfekte, eller også feiltastiske, som Kathrine Aspaas kaller det i boken Raushetens Tid, gir oss en forunderlig innsikt. Nemlig den at vi kan tilgi andre.
Dette handler kanskje ikke alltid on å forvandles, se lyset, transformeres bort fra seg selv og det vi er kommet for å være.
Det handler mer om å gå innover i oss selv og se hvor godt utrustet vi allerede ER! Når vi ser dette er det ikke mulig å dømme andre.
Forsker og historieforteller Brene Brown, som jeg har vist til tidligere, understreker det samme.
Når vi kan tilgi både oss selv og andre, er vi på lag med hjertet vårt og ikke på motsatt lag. Veien til en dypere respekt for alt og alle vi omgis med, slår dypere rot.
Først da kan vi våge stort, eller dare greatly, som Brene sier.
Dette kalles kjærlighet. Ubetinget kjærlighet.
Ved å bare være den vi egentlig og genuint er og åpne døren for dette – kan vi forandre noe og skape en bevegelse. En ny pust – og – en verden der vi samarbeider i kjærlighet og ikke kriger i frykt.
Dette kalles også bærekraft. Vi må kunne bære hverandre og jorden, skal skjønnheten og skjørheten beskyttes.
Som en av mine mentorer, Marianne Williamson sier; du kan tro du på et vennlig univers, eller du kan tro på et fiendtlig univers.
Hva tror du på?
Jeg tror på meg selv.
Jeg tror på det gode i oss alle. Jeg skal faktisk forandre verden.
Så mye tror jeg på det gode i oss, det jeg kaller den indre alkymi, vår hjertealkymi og vår sjelealkymi.
Jeg arbeider selv med en kraft, et felt, en kollektiv hukommelse, i oss og utenfor oss, som guider oss alle som åpent spør.
En annen av mine mentorer, og medforfatter av min nylig publiserte bok, Pebbels in the pond – transforming the world one person at the time, sier så klokt, at nå er den nye generasjonen på vei. Generation One. Vi er alle pionerer i vår hverdag.
Vi som bevisst kan velge vår utvikling og evolusjon. Hver dag. Evolusjon ved hjelp av bevisste valg, og ikke tilfeldigheter, som hun sier. Valg fra en indre hjertedriv.
Hva velger du i dag?
Jeg vet selvsagt ikke hvordan jeg skal forandre verden, og har ingen fasit for noen, hverken for meg selv eller andre – vi er jo mennesker på livets reise alle sammen, og skal følge den stien som ligger foran hver av oss, men jeg vet at det å bare være meg selv, i kraft av den spiren og gløden jeg bærer i meg, vil være nok til å kunne skape bevegelse.
Et pust av forandring.
Det viktigste av alt er respekten for enkeltindividet.
Hvordan vi dømme et annet menneske?
Dette handler også om tillit. Fravær av frykt og usikkerhet. Tillit til det ukjente og uforutsigbare. Til dette noe.
Dette noe er skaperkraften vår. Den vi alle har i oss og kommer fra i kjærlighet. I kjærlighet til det uforutsigbare.
Som en mor som går svanger med sitt barn, og som sommerfugl larven som venter i tillit til at noe nytt skal komme.
Jeg selv for eksempel, VET at dette noe, en indre kraft, Gud, kilden, skaperkraften, kollektiv hukommelse eller en universell kraft, som vi alle er, og har i oss om vi åpner opp for den, støtter meg i både mitt, og ditt og andres arbeid.
Naturen vet
Vi har to små kattunger som heter Ludde og Maria, oppkalt av ungene. De er 3 uker, har nettopp åpnet øynene og har begynt å krabbe forsiktig rundt. Litt for tynne ben enda. Mor er der. Kos. De får mat. De bare er. For et vakkert og rørende skue!
Vi er fra naturens side skapt for å dele, samskape og være rause. Det å dele og bygge hverandre opp er faktisk den nye konkurransen!!
Eller, jeg liker ikke begrepet engang, men bare for å illustrere.. – det handler om å forvalte våre globale ressurser som best vi kan.
Det handler om å forvalte hverandre som best vi kan. Lære, lytte og ta på. Kjenne stillheten bak ordene. Den stille dialog som alltid overdøver den talende dialog.
Og det – det er det jo ingen som kan klare alene.
Da får det heller være at vi ikke kan bli likt av alle. At vi begynner å dømme andre.
Mange sitter i smerte.
Som familiemedlem, medmenneske og terapeut vet jeg dette så altfor godt.
Vi vet alle selv altforgodt hva smerte er, ellers hadde vi ikke visst at vi vil endre dette noe, men det er samtidig utrolig befriende og godt å se at det tross alt går fremover med oss og verden.
Uansett hva vi kaller det, engler, lysvesener, sjelen, skogtroll, Gud, mindfulness, helhjertethet, hjertealkymi, kjærlighet, respekt eller emosjonell kompetanse – bunnlinjen er nok den samme.
Hvilken rolle vi har, om vi er prinsesse, mor, lærer, bussjåfør eller forfatter, er vel egentlig likegyldig.
Vi får tilbake det vi gir ut.
Om å kjenne den nye tiden i hver celle i kroppen
Jeg selv er dypt takknemlig for alle som våger å være seg selv. Hele seg i en ny tid.
Selv gleder meg til denne nyt tiden. Jeg kjenner den nye tiden så intenst vakkert på kroppen. Jeg blir frydefull bare av å smake på ordene. Varmen brer om seg. Cellene i kroppen hopper og danser.
Dette er mitt hjem.
Er dette engledansen?
Vi lever i en priviligert tid. En til for spennende samskaping.
En tid for deling. Et nytt Norge. En bedre verden. En tid for kjærlighet uten betingelser.
En tid for drømmer og muligheter.
Takk til alle engler – både jordengler, himmelengler og usynlige engler. Takk til Marta og takk til Tinteguri.
Takk til oss alle for at vi er de vi er og ikke noe annet. Takk for at vi kan velge våre ord og våre drømmer hver eneste dag.
Takk til mine celler i kroppen som geleider meg når noe er viktig. Eller sjelen om du vil.
Selv kaller jeg meg litt forskjellige ting fra dag til dag.
Det er ikke så viktig om jeg er juristen, tangoelskeren, magedanserinnen, traumeterapeuten eller healeren Katrine. Det viktige er hvem jeg er mot meg selv, og da er alt dette irrelevant.
Så handler det om hvem jeg er som mor til våre barn. Dette er et godt sted å begynne. Hver dag. Hvor mye tålmodighet og energi har jeg igjen? Kan jeg romme uforutsigbarheter og fornuftig grensesetting i mitt hjerte? Er jeg rettferdig? For mild?
For meg er dette lett å måle da vi har lydømfintlige barn. Kloke barn.
Det viktigste for meg personlig, er at det er høyt nok under taket. Høyt nok til at jeg kan være den jeg er hver dag. På godt og vondt.
Her i min blogg er det god takhøyde!
Hva forteller din kropp deg? Er du og en jordengel?
Del gjerne dine tanker og refleksjoner her i kommentarfeltet.
Jeg elsker å høre deres meninger og erfaringer <3
Ha en deilig første juni uke alle sammen!
Klem, Katrine
Legg igjen en kommentar