Fortrenging, som er et annet ord for atskillelse mellom følelser og bevissthet, og å henvise følelsene til det underbevisste – oppstår ubevisst i oss når vi opplever noe som er for vondt og overveldende til at vi klarer å integrere det i vår bevissthet.
Fortrengningen gjør det fysiologiske forsvarsverket vårt forvirret og ute av stand til å organisere seg på en hensiktsmessig måte.
For noen går det så galt at det som skulle være et forsvar, en mestringsstrategi for å holde utålelige følelser unna, ender opp med å ødelegge helsen.
Essensen av tidlige krenkelseserfaringer, traumer, er adskillelse fra selvet. Og vernestrategien for å unngå å komme i kontakt med disse følelsene er altså fortrengning.
I dette ligger det ingen bevisst handling, kun en form for selvorganisering fra den menneskelige organismens side.
Derfor kan vi heller ikke klandres for at vi fortrenger det vonde som har skjedd.
Tvert imot kan vi si at det var det beste som kunne skje den gangen; fortrengning er en måte å overleve på.
At traumeerfaringer setter dype spor er kunnskap som er på vei inn i deler av det norske behandlingsapparatet, skriver dr. Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Ness i sin bok Hvordan krenkede barn blir syke voksne.
Det gir håp.
Likevel er følgene av traumatisering fremdeles ikke pensum i alle medisinstudier, og også mangelvare i mange andre helse- og sosialfagstudier.
En like stor mangel er helse-, sosial- og barnefagarbeideres bearbeiding av egne krenkelseserfaringer.
Slik oppstår muligheten for at man blir blind for andres erfaringer, og at de derfor ikke blir tatt på alvor i helse- og omsorgsfagene og i rettsvesenet.
At kroppens alarmsystem ikke blir tatt på alvor er et alvorlig sykdomstegn i samfunnet.
Utdrag av Marta Thorsheim sin norske oversettelse av forord/innledning til Dr Matés bok: «Når kroppen sier nei».
Vil du lære mer?
Les mer om Marta og Traumeterapi IoPT her www.iopt.no og på mine sider om du ønsker.
Foto: Is om våren. Katrine Legg Hauger
Legg igjen en kommentar