En hyllest til økt kroppskontakt og kontakt med hendene, som nøkkelen til balanse, retning, mening og psykisk helse!
Er du fremmedgjort fra dine hender? Utenfor kroppen din?
Tiltaksløs? Uten retning? Ubesluttsom? Tappet? Kanskje til og med handlingslammet?
Her vil jeg belyse mer om det moderne samfunnet, hjerneceller og kontakt med hendene og kroppens betydning for vår psykiske helse, mening og skaperkraften.
Det handler om balansen mellom tanke og handling – der kroppskontakt og kontakt med vår virkelighet er selve nøkkelen.
Vi snakker om psykisk helse i et moderne samfunn.
Her skriver jeg som mor, medmenneske, forfatter og Registrert Traumeterapeut NTF og Godkjent Veileder NTF – som praktiserer og underviser med utgangspunkt i Franz Rupperts internasjonale og banebrytende seneste utvikling innen Psykotraumeterapi IoPT (Identitetsorientert Psykotraumeterapi og -teori) er basert på bearbeidelse behandling, veiledning og utvikling, ved hjelp av identitetsorienterte psykotraumatologi, tilknytningsteorier og valide intensjonsprosesser, som er et kroppsarbeid.
Ut av kroppen?
Mange av oss beveger oss ut av kroppen – periodevis, i lengre eller kortere perioder – eller mesteparten av tilværelsen.
Vi beveger oss ut av oss selv – ut i fremtiden, tiden utenfor nå, ut i rommet vi er i– noen helt ut i verdensrommet, bort fra oss selv, vår egen sanne identitet, og opp i hodet.
Om det er fantasien, kreativiteten, religionen, jobben, kapitulasjonen, perfeksjonismen, eller andre mentaliserings-, bevissthets og tilstrebelses veier til dette utenfor oss selv – hodet eller andre personer – som kan analysere for oss, drømme for oss, forklare for oss, gi oss svar og midlertidig berolige oss eller redde oss.
Vi tror dett utenfor oss selv er svaret eller løsningen på det vi trenger.
Sannheten er at dette utenfor oss, om det er en fristende balanse snor, et politisk system eller en persom vi legger våre liv i hendene til, som ved avhengighetsforhold til en terapeut, ytterligere kan forsterke våre hyppige fluktruter bort fra kroppen vår.
Det handler om beskyttelse
Årsakene er både medfødt og en naturlig beskyttelse vi har for overlevelse og farer, som fornektelse, fortrenging og blokkering, som resulterer i andre brannslukkings- og overlevelsesdynamikker.
Som nødløsning når noe oppleves som overveldende for oss – for overveldende for kroppen vår.
Selv om hodet ikke tror det – men tvert imot tilrettelegger for at vi eksponeres for det som er overveldende – igjen og igjen.
What you resist persist
Som jeg åpner min siste bok, ‘Kjærlighetstraumer’, med:
“Den lengste reisen et menneske kan gjøre er reisen fra hodet til hjertet. “
Den kan du lese mer om Den stille evolusjon og boken her:
https://www.createspace.com/5540306
Du kan lese mer om Franz Rupperts bøker, egne bøker, faglitteratur, artikler og videoer på hjemmesidene mine for øvrig.
Er du fremmedgjort fra dine hender?
Her vil jeg skrive om en av mine personlig og profesjonelle hjertesaker – sunn menneskelig vekst og utvikling – og betydningen av kontakt med kroppen vår som en grunnleggende forutsetning for sunn utvikling, helse, vekst og et sunt lederskap – både på egne og andres vegne.
Kontakt mellom psyke og soma viser oss hva som er sant for oss – en realitetsorientering som kan være tøff for de fleste av oss.
Jeg vil nærmere bestemt belyse mer om hjerneceller, kontakt med hendene og kroppens betydning, for vår psykiske helse, mening og skaperkraft.
Ekko – et aktuelt samfunnsmagasin
Som inspirasjon til denne artikkelen vises til et radiointervju med Britt Fadnes og Per Brodal fra Ekko:
Hånden din kan gjøre mer enn du tror
Se ned på hendene dine. Bruker du dem? Eller har du mistet kontakt med ditt viktigste verktøy? Da kan du bli deprimert, urolig og svimmel.
For noen kan til og med meningen med livet forsvinne.
I Ekko møter du hjerneforsker og professor i nevroanatomi Per Brodal og Britt Fadnes, fysioterapeut og forfatter av ‘Balansekoden – om samspillet mellom kroppslig og mental balanse’ (Haugen bok) sammen med Kirsti Leira som vet råd.
Her kan du lytte til, reflektere, kjenne etter og lære mye om den enorme betydningen kroppskontakt og våre henter har, i første kapittel i radioprogrammet Ekko:
https://radio.nrk.no/serie/ekko-hovedsending/MDSP25000716/12-01-2016#t=1m11s
Jeg anbefaler dere å lytte til andre deler av linken også, som handler om:
Hva gjør man etter en traumatisk hendelse? Å rømme fra et brennende bygg, få en pistol mot tinningen, eller være med i en trafikkulykke kan gi langvarige traumer. Men å snakke om de vonde detaljene rett etterpå kan forverre ettervirkningene, mener psykolog. Hva bør man gjøre etter et traume, og hvordan snakke om det – litt senere i ekko.
Fadnes er ansatt på voksenpsykiatrisk poliklinikk ved Molde sjukehus. Hun er utdannet ved Fysioterapihøgskolen i Oslo i 1972 og har videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi. Hun har over 30 års klinisk praksis fra Molde Sjukehus.
Brodal er professor i nevroanatomi ved Universitet i Oslo. Han har lang erfaring i undervisning av medisin- og fysioterapistudenter. Brodal har publisert en rekke artikler og læreboken Sentralnervesystemet (Universitetsforlaget).
Lever vi i et moderne samfunn der det å spore av er en hovedregel?
Vi kan spore av ved et forvrengt perspektiv.
Vi kan spore av ved å miste vår realitetsorientering.
Vi kan spore av ved ikke å lytte til hva kroppen vår har av kunnskap og klokskap.
Vi kan spore av når vi tror vi ikke kan skape med våre egne henter. Vi kan skylde på manglende ferdigheter eller moderne samfunnsmessig infrastruktur, fabrikker og butikker – våre behov.
Vi kan spore av når vi ikke lenger tror på kroppens signaler og svar – at vi ikke kan bli sunne og friske.
Når vi ikke kjenner vår egentlige virkelighet, eller forsvinner inn i en annen tid, fortid, fremtid, eller forsvinner ut i rommet vi er i, mister vi fotfestet der vi faktisk står.
Vi evner ikke lenger å velge hvor vi skal plassere føttene våre for å gå videre i en sunn retning.
Vi mister retningen
Hva med meningen bak båre handlinger?
Evner vi å fokusere på det som er viktigst?
Eller er vårt fokus underordnet ren overlevelse?
Det kan være å gå inn i dynamikker og mønstre som tvang, avhengigheter, rus, strenge mønstre, rigiditet, bevisste eller ubevisste overgrep og krenkelser mot oss selv eller andre, forvrengning, likegyldighet og numming av vår egen identitet, våre liv og våre relasjoner.
Håndverket blir ikke lenger som det en gang var – vi får ikke til – mister gnisten.
Det kan være som følge av blind lojalitet til våre nærmeste, forvrengte roller i familien, usunne grenseoverskridelser, arvet fra våre forfedre i symbiotisk innvikling med mor fra unnfangelsen, objektivisering av oss selv, med hjelp av f.eks. en reduksjonistisk eller mekanistisk tankegang – som når vi mister tillit til våre naturlige evner, som f.eks. det å kunne unnfange, føde osv., mister evnen til endring, fleksibilitet og det å stå i livets uforutsigbarhet, eller blir klienter som trenger en verktøykasse eller operasjonspasienter som skal fikses av noe utenfra.
Det kan være ved å tilbe, identifisere eller delegere jeget vårt med en eller flere guder, guruer, religiøse ledere eller politikere, fotballstjernen – eller til og med splitte vår identitet i ulike delpersonligheter med mer eller mindre usunne og sunne deler, og i siste instans “dissosiere“ – som det heter på fagspråket innen traumebehandling, tilknytningsteorier og innen psykiatrien.
Har vi mistet våre egne hender ut av synet?
Hva forteller dine hender deg?
Hva forteller de om deg selv og om deg til andre? Om din relasjon til deg selv og til andre?
Om din relasjon til dine egne barn?
Våre barn pleier å si – mamma, vi kan ikke klemme uten armer!
Så vi passer hver kveld på at armene er ordentlig ute av dynen før vi kan gi en ordentlig nattaklem.
Hva kan vi gi våre barn ved å fokusere på det de gjør med de små kloke fingrene sine?
Hva betyr det for våre små at vi voksne virkelig ser på hendene deres, våres egne hender – og hva de gjør – sammen med de?
Noe av det jeg husker at min mormor gjorde, som jeg senere skulle lære å spille piano av, var at hun tok tak i hver og en finger, hilste på de, kjente på de, kjente om den var løs eller stiv – noe som forandret seg fra gang til gang.
Jeg vet ikke helt hvorfor – men dette gjorde jeg selv med våre egne barn fra de var små.
Vår eldste sa for ikke lenge siden; mamma, kan ikke du gjøre det med fingrene mine? Det er så lenge siden.
Fra symptom til årsak
Mange av oss og mine klienter har glemt å kjenne på sin egen kropp – den er blitt som et skall som bare er der, en rustning.
Som Traumeterapeut IoPT er det fascinerende å se, erfare og finne årsakene bak neglespising, hudspising, kulde, svette, såre sprekker i huden, tørre hender, svette hender, kløe, brennende hender, frosne hender, eksem, neglesykdommer, andre lidelser, symptomer og klare tegn på hendene.
Tvang, vasking av hender – hvor vi har de, fikling, napping av hår, splitting av hårtupper osv.
Ofte er det noe vi må beskytte oss fra, fornekte eller ikke klarer å se.
«I dag får jeg ikke grep om noen ting»..
Jeg kjenner en dame som ofte sier om sin tidligere mann: Han var som et såpestykke!
Hva sier dette?
Det er mye smerte og skam knyttet til hender. Selv om skammen ikke synes, synes hvertfall hendene.
Tilsynelatende.
Etter å ha opplevd min fars overraskende dødsfall i 2008 fikk jeg varme hender. Ikke bare varme – de begynte å brenne. Jeg begynte den gang å heale andre, noe som i utgangspunktet var totalt fremmende for meg som jurist, i den tro at det var det jeg skulle den gangen.
Jeg hadde jo plutselig fått varme hender?
Men jeg stilte aldri spørsmålet; hvorfor brenner hendene mine? Hva vil de egentlig fortelle meg?
Er det riktig å heale andre? Selv om de som kom ble friske på behandlingsbenken?
Jeg skulle noen år senere finne ut årsaken – det det var noe jeg ikke umiddelbart klarte å se. Jeg måtte overleve først.
Så måtte jeg heale meg selv.
Jeg sluttet å legge mine brennende hender på andre – og etter hvert som jeg sluttet med det og heller tok meg selv og egen helse på alvor, ved hjelp av kontinuerlig traumebearbeidelse, sluttet mine hender å brenne.
Det er som om hendene sier – se på oss!
Vi har noe å fortelle deg.
Når du er klar.
«Alt vi trenger for terapien kommer frem i prosessen.» Franz Ruppert
Når du vi har lyttet, sett og forstått – faller symptomene til ro av seg selv.
Hendene kan hvile, være friske – og utrette sine daglige gjøremål uten smerter, kløe, eksem, vasking, sprekker..
Vi kan vise de frem med stolthet.
De kan gi og ta imot ømhet i tillit til det som er.
Håndens kulturhistorie
Brit Fadnes snakker om håndens kulturhistorie, om hendene som et verktøy. Er kunnskapen i kroppen vår eller utenfor kroppen vår?
Er kunnskapen eller fokuset ditt utenfor deg selv eller inni deg – en del av deg selv?
Dette handler om det å virkelig kunne beherske våre oppgaver, våre viktigste verktøy; hendene våre, kroppen vår – meningen med at vi er her og lever vår hverdag.
Vi lærer fra vi er små barn gjennom det å håndtere ting
Håndens egenskaper og bevegelser tar mye plass i hjernen vår sier Per Brodal. Enormt mange hjerneceller er knyttet til våre hender – som sanseorgan, intensjonsbærere, handlingsskapere, og mening.
Hånden, i samarbeid med vår sunne forstand, er en bærer og selve forutsetningen for meningsfulle handlinger.
Er hendene utenfor vår oppmerksomhet kan det være et tegn på at noe henger galt sammen, som han sier.
Han poengterer i tillegg at vi ofte rydder i hodet ved å ha fokus på hendene. Hendene ikke bare distraherer oss bort fra andre sanseinntrykk, men øker vår konsentrasjonsevne.
Til å skape, lage, gjøre – og fullføre det vi holder på med.
Konsentrasjon og evolusjon
Selv har jeg alltid ryddet i hodet og funnet en indre ro når jeg har skrevet. Jeg elsker å skrive, noe begrepet historiemedisin, som jeg nevner i min siste bok, også handler om.
Hendene har et spennende evolusjonsperspektiv – først da vi reiste oss opp på to ben fikk vi frigjort hendene – til å utvikle oss ytterligere, findetaljere hendene våre som et verktøy – og til å kunne ikke bare gi nyfødte spedbarn nærhet og kjærlige stryk, men også å kunne bære de med oss tidlig når de selv ikke kan gå.
Hendenes skapende kraft
Jeg vil til sist belyse temaet ved hjelp av utdrag av den flotte Aftenposten Innsikt artikkelen, “Hendenes skapende kraft“, publisert i 2012 og skrevet av Lasse Sandstrøm, Frilansjournalist, som følger:
Hjernen styrer hendene, men ny forskning viser at aktive hender også kan omforme hjernen – til glede for musikere, kunstnere og håndverkere som elsker å arbeide kreativt med hendene.
Hendig redskap. Det er vanskelig å overvurdere hendenes betydning for mennesket. Kreative hender er grunnlaget for vår kultur og sivilisasjon. Hender er intelligente, lærenemme og oppfinnsomme. En stor del av vår personlighet ligger i hendenes gester og bevegelser. Hendene stryker og straffer, ber og ønsker velkommen, velsigner og forbanner. Hender bygger monumenter, anlegger parker og frembringer søt musikk (troende går ett skritt videre – de tror det er Guds kraftfulle hånd som har skapt jorden, himmelen og mennesket.)
Våre tidligste forfedre hadde nesten fullt utviklede hender, men bare en veldig liten hjerne. Forskere tror at det var den velutviklede hånden som førte til at den lille hjernen vokste og bidro til at hjernen ble stadig mer komplisert og kapabel. Hånden er nemlig det organet som krever størst plass i hjernen. Det går med mye hjernekapasitet på å gi hånden dens følsomhet og finstemte motorikk. Og desto mer bevegelige hender, desto større del av hjernen tas i bruk. Hjernen tilpasser seg etter håndens krav.
“Desto mer bevegelige hender, desto større del av hjernen tas i bruk. Hjernen tilpasser seg etter håndens krav.“
Minnespor. Det er i hjernen kreativiteten sitter, men nå vet vi at hånden også kan forme hjernen. Når vi én gang har lært oss å knytte skolissene eller en knute, gjør hånden det siden av seg selv. Det er blitt dannet minnespor i hjernen som knyttes direkte til hånden. Hos musikere er forbindelsene mellom høyre og venstre hjernehalvdel bedre utviklet enn hos andre. En person som har øvd på et instrument siden barndommen, får mer kompliserte systemer av hjernebaner i hjernen og en mer utviklet hvit substans. I boken «Hånden og hjernen – fra Lucys tommel til den tankestyrte robothånden» gir forfatter Göran Lundborg, professor i håndkirurgi ved den mye omtalte klinikken ved Skånes universitetssykehus i Malmö, en rekke eksempler på det konstante samspillet mellom hjerne og hender.
«Vi snakker om hånden som hjernens forlengelse, men hjernen er også håndens forlengelse. Vi vet i dag at hjernen er svært dynamisk og tilpasser seg raskt til håndens krav: En aktiv hånd ‘vokser’ i hjernen og får raskt mye større plass enn en passiv hånd. Du kan si at hånden dermed former hjernen», sier han.
Håndarbeid. Da Lundborg entret pensjonistenes rekker, ble den tverrfaglige konferansen «Håndens akademi – om håndens kunnskap og kreativitet» arrangert ved sykehuset i Malmö for å hedre ham. Håndkirurger, arkeologer, kognitive forskere, nevrofysiologer og akvarellmalere kom til Malmö og foreleste om vårt viktigste redskap: hånden. De var alle enige om hjernens utrolige tilpasningsevne.
«Langvarig trening gir fysiologiske forandringer i hjernen. Alle kroppsdeler er lagt inn på et slags kart i både den motoriske og sensoriske hjernebarken, men dette kartet er dynamisk og endrer seg stadig etter de kravene som stilles til hjernen», konstaterer professor Lundborg.
Alle som arbeider med hendene, vet hvordan følelser møtes i hendenes erfaringer. Det er skjønt å la hendene jobbe. Tankene flyr, og en får ro til sinns.
“Alle som arbeider med hendene, vet hvordan følelser møtes i hendenes erfaringer. Det er skjønt å la hendene jobbe. Tankene flyr, og en får ro til sinns.»
Forskerne tror at årsaken til denne trivselen er at så mye av hjernebarken blir stimulert når hendene er sysselsatt. Det er til og med slik at vi har det bra bare ved å se andres hender i arbeid.
Kreative hender ser vi overalt rundt oss i hverdagen – hos snekkere, smeder, båtbyggere, blikkenslagere, bakere, frisører, instrumentmakere, kokker, blomsterdekoratører og musikere. Hånden symboliserer noe positivt, det som er håndplukket er også noe utvalgt. En gjenstand som er laget for hånd, anses ofte som kvalitetsfull, og det er trygt å være i gode hender.
Mennesket har til alle tider hatt stor respekt for sine hender, og blir aldri lei av å avbilde dem. Titusen år gamle bilder av hender finnes på fjellvegger rundt om i verden, og på helleristninger i Bohuslän fra bronse-alderen.
“Mennesket har til alle tider hatt stor respekt for sine hender, og blir aldri lei av å avbilde dem.»
Sanser og følelser. Mennesket har brukt hender som verktøy og våpen, men også som språkrør for hjernen. Hendenes gester vitner om en krevende sjel lenge før talespråket kom til. Og med språket kom samfunnsbyggingen, våre lover, utviklingen av teknologi og alt annet som hører sammen med menneskets liv.
Hendene kan ses som et sanseorgan, like viktig som øynene og ørene. Hendene kan føle kulde, varme og smerte, og de reagerer på trykk, vibrasjoner og tøyninger. Berøring er spesielt viktig for mennesket. Når kroppen strykes eller masseres av en annen, frigjøres hormonet oksytocin, også kalt velværehormonet, som minsker stress og angst.
Det finnes imidlertid mennesker som ikke kan føle smerte. I «Luftslottet som sprengtes», den siste delen av Stieg Larssons millenniumstrilogi spikrer Lisbet Salander fast den blonde kjempen Ronald Niedermanns føtter i gulvet, uten at det volder ham noen fysisk smerte. Niedermann lider av arvelig Congenital insensitivity to pain (CIP), i Sverige kjent som Vittangi-sykdommen, en svært sjelden tilstand. Det svenske navnet kommer fra oppdagelsen av at flere pasienter som ikke kjenner smerte, stammer fra samme familie, Hindrich Mickelsson Kyrö og hans kone, som i 1674 kom til Vittangi, som i dag huser rundt tusen innbyggere. Den manglende evnen til å føle smerte er knyttet til mutasjon i et bestemt gen som barna har arvet.
Les mer om hendenes betydning ved kompensering, som seierssymbol, og resten av artikkelen her:
Kilde: http://www.aftenposteninnsikt.no/2-februar-2012/hendenes-skapende-kraft
Mer om Balansekoden – Om samspillet mellom kroppslig og mental balanse, forfattet av Britt Fadnes og Kirsti Leira
Sammen med Per Brodal, professor i nevroanatomi, og ca. 600 pasienter har fysioterapeutene Britt Fadnes og Kirsti Leira utforsket sammenhengen mellom kroppslig og mental balanse. I boka beskriver de hvordan ny kunnskap fra nevrobiologi inspirer til en ny tilnærming som kan hjelpe mennesker med symptomer som svimmelhet, energitap, angst, depresjon, kaotiske tanker, muskel- og leddplager.
Forfatterne er inspirert av den amerikanske hjerneforskeren Antonio Damasio, og kapitlet om hvordan man tenker, bygger på hans teorier. Hvordan vi som voksne takler hverdagen, er langt på vei et resultat av hva vi har lært av tidligere erfaringer. Det er bakgrunnen for at to kapitler er viet barnet.
Leseren får et grunnlag for å kunne prøve ut og eksperimentere videre, og tilnærmingen presenteres ikke som en fastlagt metode. Forfatterne ser for seg at nye utprøvinger og klinisk praksis vil gjøre de nevrobiologiske verktøyene enda mer treffsikre.
Pasientsitater og pasienthistorier bidrar gjennom hele boken til å gjøre stoffet mer konkret og levende. Målgruppen er fysioterapistudenter, helsefagsstudenter og klinikere.
Om du har kommentarer, refleksjoner eller spørsmål til artikkelens innhold, skrive gjerne i kommentarfeltet under, eller del artikkelen i sosiale media ved å trykke på some-knappene under.
Alt godt, Katrine 🌹
Follo Traumeterapi, Drøbak
Legg igjen en kommentar