Om hjelpekunsten
Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham der
hvor han er,
og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
Enhver der ikke kan det,
er selv i innbilning,
når han mener å kunne hjelpe andre.
For i sannhet å kunne hjelpe en annen,
må jeg forstå mer enn han,
men dog vel først og fremst forstå
det, han forstår.
Når jeg ikke gjør det,
så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.
Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,
så er det fordi
jeg er forfengelig eller stolt,
så jeg i grunnen
i stede for å gagne han,
egentlig vil beundres av han.
Men all sann hjelpekunst
begynner med en ydmykelse.
Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil
hjelpe
og derved forstå,
at det å hjelpe
ikke er å beherske, men det å tjene –
at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste,
men den tålmodigste –
at det å hjelpe
er villighet til inntil videre
å finne seg i å ha urett og ikke å forstå,
det den andre forstår.
I ti år var jeg inn og ut av psykiatrien
Ingen turte å snakke om det som hadde gjort meg syk, viser klienthistorier som fortelles om i denne artikkelen i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/I-ti-ar-var-jeg-inn-og-ut-av-psykiatrien-Ingen-turte-a-snakke-om-det-som-hadde-gjort-meg-syk-8052203.html
Artikkelen påpeker noe sentralt og meget vktig om helsevesenets og behandlingsapparatets rolle som vi ikke må glemme, – om behovet for kvalifisert kompetanse innen selvutviklingssektoren og sektoren innen psykisk helse og psykiatri.
Som behandler, coach, psykolog og terapeut – i det hele tatt i roller der vi er satt til å utøve profesjonell hjelp til andre mennesker, er egen kontinuerlig traumebearbeidelse og egenveiledning hos profesjonelle traumeterapeuter og behandlere en kritisk faktor.
Vi må sørge for å bearbeide eget stoff, traumer, blindsoner.
Vi må aldri sette oss over andre mennesker.
Vi må aldri hevde at vi som terapeut har svaret.
Vi må stå autonomt i vår egen rolle, skal vi kunne klare å romme klientens autonomi.
Uten klientens autonomi oppstår fare for retraumatisering, forverring, feilmedisinering, feilbehandling, gjetning, manipulasjon, som nye overgrep i behandlingssituasjonen.
Årsaker må våges og egne blindsoner må bearbeides i behandlerrollen, slik at brukerne ikke utsettes for nye «velmente» overgrep – i form av diagnoser, behandlinger, medisinering, unngåelse av årsakene, usunne avhengighetsmønstre, blinde offer- overgriperdynamikker i behandlingsrelasjonen, som ofte gjenspeiler tilknytningsmønstre klienter og terapeuter har vokst opp med…
Dette er krevende.
Det er ingen lek.
Det er kritisk.
Det er hjelpekunst.
Selv har jeg bearbeidet egne traumer, traumer jeg aldri visste om, før jeg begynte å åpne øynene for min virkelighet i 2009. Som behandler følger jeg kontinuerlig egenveiledning og traumeterapi – og tar det som en selvfølge og et naturlig ansvar for at jeg skal kunne stå voksent og autonomt i behandlerrollen så lenge jeg møter mennesker som profesjonell hjelper i daglig praksis.
Hva er dine tanker, erfaringer?
Ta kontakt om du har spørsmål eller kommenter under om du ønsker det.
Alt godt, Katrine
Hedwig Thiery Aresvik says
Hei Katrine.
Dette var utrolig spennende og hjelpsomt for min del å lese. Jeg skriver for øyeblikket en fordypningsoppgave om å hjelpe andre, med problemstillingen «Hvorfor hjelper vi andre? Er det en altruistisk eller egoistisk handling.» Hadde det vært en mulighet å få mailet deg videre om dette?
Med vennlig hilsen
Hedwig thiery Aresvik
Katrine Legg Hauger says
Hei Hedwig og beklager altfor sent svar. Vil likevel takke for din hyggelige kommentar og hilsen og håper oppgaven din ble vellykket! Katrine
Thomas Myrseth says
Fantastisk!! Dette føles så rett❤️ takk for at du deler
Katrine Legg Hauger says
Tusen takk for hyggelig kommentar Thomas og så flott at dette resonnerer med deg
uc satın al says
Thanks for thr great article!