Noe av det som står sentralt i Traumelaboratoriets undervisning, behandling og arbeid med konstellasjoner/traumeteori er kjærlighetstraumer.
Kjærlighetstraumer kommer til syne, kan bearbeides og forstås når vi åpner døren for en dypere og større forståelse av strukturene i menneskets psyke.
Vi kan for eksempel ikke ta for gitt at det er et sunt jeg eller en vilje.
Vi kan ville aldri så mye, men uten vårt sunne jeg kommer vi ingen vei.
Vårt jeg kan for eksempel undertrykke vår vilje. Selv om vi er voksne kan det være at jeget er et barn, eller som vi ofte ser, ikke er født enda – det er fremdeles i mors liv.
Vi mennesker gjør ofte alt for å undertrykke vårt sunne jeg – også i dag.
Vi kan stille oss spørsmålene:
Hvem er jeg?
Hvem vil jeg være?
Hvem vil jeg ikke være?
Hvem har jeg vært?
Hvem vil jeg være i fremtiden?
Når vi arbeider med kjærlighetstraumer prøver vi å finne ut:
Hvorfor trenger vi alle disse overlevelsesstrategiene?
Hva skal til for å få kontakt med kroppen og vårt eget sunne jeg?
For å utvikle vårt jeg er vi avhengig av å ha kontakt med vårt jeg og du – et annet menneske.
Vi kan kun utvikle vårt jeg gjennom et vi.
Når vi utvikler jeget utvikler vi samtidig et vi.
Er din utvikling en sunn utvikling som støtter deg?
Eller er det en distraksjon – eller et hinder?
Selvbevisstheten endrer hele livet når du blir deg bevisst ditt jeg – slik jeget ditt vises under konstellasjonen – ved hjelp av representanter for de ulike deler av ordene i setningen i din intensjon.
Ingen er like, alle er unike og utvikler oss individuelt.
Det første jeget utvikles med jeget til mor.
Er mor bevisst sitt eget jeg? Eller blir det manglende sunn kontakt med splitting av psyken og forvirring? Hvem sitt jeg er jeg?
Å være jeg i min kropp.
Det er alt vi trenger.
Jeg er meg i min kropp.
De fleste av oss er ikke jeg i min kropp.
Da er det ingen separasjon eller fragmentssjon.
Jeg og vi former hele vår identifiksasjonsprosess.
Alt annet er tillagt oss fra omgivelsene; mor, far, familien, jobben, legen, sykehuset. Diagnoser er bare lagt til fra utsiden av oss – fra andre. Puttet på oss av teoretiske synspunkter. Vi er aldri vår diagnose, vår depresjon, vår sykdom. Vi opplever depresjon, diagnose – vi er flinke pasienter så legen får oss til å passe inn i deres system.
Vi er noe helt annet.
Det kan være være våre traumatiserte jeg, våre overlevelses jeg, vårt sunne jeg.
Nå vi får kontakt med vårt sunne jeg – med kroppen vår – har sykdom, symptomer og det å separere seg fra kroppen og objektivisere den som noe adskilt fra vår psyke – vårt sunne jeg – utspilt sin rolle.
Vi vet og forstår hvorfor og hvordan vi lar våre indre og ytre offer- og overgrepsdynsmikker oppstår og virker – for hver av oss og våre bevisste og ubevisste handlinger – og hvilke usunne og skadelige handlinger vi bevisst eller ubevisst lar andre få påvirke oss med.
Vi ser og handler klart og setter sunnere grenser for oss selv – og i alle relasjoner.
Hvis vi mangler vår egen identitet, vårt sunne jeg, trenger vi substituttidentiteter – og får usunne jeg som er viklet inn i andres usunne jeg.
Jo yngre vi er, som i mors liv eller første leveår, jo lettere er det å miste vårt sunne jeg hvis mor eller far, som vi er avhengig av sunn kontakt og tilknytning med, ikke har kontakt med sine egne sunne jeg, jo lettere er det å gjøre våre nærmeste avhengighetspersoners jeg om til våre subtitutt jeg.
Vi forstrekker oss i mangel på kontakt for å få et snev av kjærlighet og tilhørighet.
Måtte du gi fra deg ditt sunne jeg for å høre til og føle deg velkommen? Måtte du di opp din identitet og kutte kontakten med kroppen? Hvor tidlig kuttet du av dine følelser for å overleve?
Er disse substituttidentitetene støttende eller ødeleggende for din utvikling? Distraherer disse identitetene oss fra å få kontakt med vår sunne identitet – vårt sunne jeg?
Behovet for å høre til er naturlig for å kunne være jeg i våre vi.
Når vi har måttet gi op vårt jeg – vår identitet – kan vi ikke lenger identifisere oss med oss selv.
Vi blir en fremmed for oss selv.
Er dette meg eller er dette utenfor meg?
Hvorfor føler jeg meg som i en spillefilm? Det er ikke noe jeg som kan klargjøre og skille virkelighet fra fantasi.
Kjærlighetstraumer kan aldri ødelegge vårt sunne jeg, unik med at vi er i live, har vi alltid en sunn del. Men, kjærlighetstraumer kan skape usunne traumatiserte deler og overlevelsesdeler.
Overlevelsesstrategiene, våre usunne jeg, har imidlertid ikke kapasitet til å integrere og inkludere de andre delene og vil ikke det.
De andre delene må fornektes; Det var ikke meg som ble utsatt for seksuelle overgrep. Ok, det var kanskje meg, men det har hvertfall ikke påvirket meg..
Det å disintegrere jeget vårt fra kroppen, å objektivisere oss selv som om vi var maskiner, som når man sier; Kroppen min er allerede død, Kroppen min er syk, er dette årsaker til sykdom. Mange i helsevesenet forsterker denne disintegreringen; La oss numne, bedøvelse, skjære, fikse og reparere kroppen din, uten å se jeget ditt.
Om skipet har mistet sin kaptein flyter det bare tilfeldig rundt.
Det samme skjer når mennesker objektiviseres.
Keisersnitt, kunstig befruktning, alle klamrer seg blindt til andre for å få jeg substitutter gjennom andre. I mangel av et jeg og kontakt med kroppen vår.
Når jeg sier jeg – er det mitt sunne jeg eller mitt overlevelsesjeg som sier, mener, tror dette?
Et sunt jeg vil aldri bli soldat og gå i krig.
Et sunt jeg blir ingen terrorist.
Et sunt jeg forgriper seg ikke på andre mot deres vilje.
Et sunt jeg vet hva voksen sunn seksualitet er og hva det ikke er.
Et sunt jeg flykter ikke inn i magiske drømme – og fantasiverdener som barn gjør – og utøver ikke overgrep mot andre ved å trekke de med seg inn i forvirring og galskap.
Et sunt jeg skaper sunn tilhørighet for barnets jeg i mors liv.
Et sunt jeg vil ikke ha behov for å bli skadet av andres overlevelsesstrategier – som manipulative mentale treningsteknikker som ble produsert for å få soldater til å krige, barn til å bli ofre og overgripere innen barnepornografiproduksjon.
Har du behov for å gjemme jeget ditt i viet?
Familien, nasjonaliteter, religionen, fotballaget, arbeidsplassen, din profesjonelle rolle?
Klamrer du deg til andre for å få et jeg gjennom de? Gjennom din partner? Dine barn?
Identifiserer du jeget ditt med en overgriper? Et offer? Er du en overgriper mot deg selv? Dine ufødte barn? Ditt barn som må gå i barnehagen så du får jobbet? Eller fordi du manglet sunn kontakt og måtte overleve selv? Alt dette du må fortrenge og fornekte?
Hvem er du egentlig?
Bakenfor dine traumer og overlevelsesstrategier – alle dine ulike jeg?
Hva er din virkelighet?
Hvem er du?
Hvordan er din kjærlighet? Og dine før deg? Og de før der igjen?
Hvem vil jeg være i fremtiden?
Selv ble jeg født inn i kjærlighetstraumer.
Det er min virkelige historie.
Den er jeg stolt av.
Jeg eier min virkelighet.
Slik håper jeg på et lenger liv.
Et liv med åpne øyne.
Et liv med en kropp som forteller det samme som psyken.
Slik kan jeg romme våre barns jeg.
Fremtidens uforutsigbarhet.
Slik kan jeg romme alles jeg – uavhengig av om du er overgriper, terrorist, offer, bøffel, singel, religiøs, Gud, engel, innsatt, investor, kontrollfreak, kjærlighetsavatar, stille, på 5. – 12. trinn, gudinne, usynlig, barnløs, psykotisk, NS avkom, gjøssing, barnemorder, advokat, arbeidsledig, kirurg, statsminister, sportsavhengig, syk, asiatisk eller norsk.
For du er ikke dette.
Og om du åpner øynene – tar der første steget – er det et sunnhetstegn i seg selv.
Du kan velge – hvem er du egentlig?
Klar for å ta fullt ansvar for deg selv?
Å være voksen med hele deg?
Kjærligheten er blind.
Kjærligheten er lojal.
Kjærlighet er overlevelse.
Kjærlighet er bakenfor.
Den er galskap. Den er livet.
Det er overveldende.
Den er godhet.
Nesten for mye å bære.
Den er alt.
Hva med å bare være?
Være jeg i kroppen min?
Virkeligheten ser deg i øynene.
Modig er den som ser.
Kommenter gjerne nedenfor eller ta kontakt om du har spørsmål. Del gjerne posten med dine venner og nettverk.
Alt godt, Katrine
Legg igjen en kommentar