Hva er traumer?
Ordet traume kommer fra gresk og betyr «skade, sår». Et traume er en skade på kroppen av psykisk eller psykisk karakter.
Overveldende livserfaringer som generasjonsovertatte eller egenopplevde krenkelser, vold, overgrep, utrygghet, manglende tilknytning og omsorgssvikt i tiden fra unnfangelse til fødsel og i tidlig barndom setter spor, og ligger ofte bak ubalanse, stress, lidelser, smerte og sykdom i voksen alder.
Vi ser på symptomene som overlevelsesstrategier – en beskyttelsesmekanisme som skal hindre de traumatiske følelsene i å ta overhånd.
Uansett om traumet kommer fra plutselige hendelser eller vonde livserfaringer over tid, utvikles beskyttelsesmekanismer som fortrenger de vonde følelsene og minnet om det som skjedde. Disse undertrykte følelsene blir ikke borte, men skyves i bakgrunnen og lever sitt eget liv i det ubevisste minnet – i vår kropp og psyke.
Kilde for beskrivelsen nedenfor er egne kliniske erfaringer, erfaring med studenter under utdanning og bøkene Symbiose og Autonomi, Traumer, frykt og kjærlighet og Barndomstraumer av Prof. Dr. Franz Ruppert, 2013 og 2015. Vi har en rekke andre bøker om vårt fag, bøker som også kan kjøpes av meg, herunder mine egne bøker Kjærlighetstraumer og Traumer og lederskap, og oppramsingen her blir kun en overflatisk oversikt.
Eksempler på symptomer som kan oppstå etter overveldende hendelser og overbelastning
Fysiske symptomer
Uforklarlige kroniske plager/smerter
Hud, eksem, sår, håravfall
Uregelmessig menstruasjon, infertilitet, spontanaborter
Nevrologiske forstyrrelser
Seksuelle funksjonsforstyrrelser
Psykiske symptomer
Uro, søvnløshet
Angst, panikkanfall
Lite energi, nedstemthet
Vanskeligheter i relasjoner
Ubesluttsomhet
Hyperaktivitet
Konsentrasjonsvansker
Hukommelsestap
Eksamensangst
Manglende gjennomføring/fullføring
Bevisste eller ubevisste offer – og overgriperdynamikker
Vold – alle typer, fysisk, psykisk, økonomisk, vold mot seg selv, system vold
Konstellatør/traumeterapeuter deler traumer inn i 4 hovedkategorier etter hva vi har observert i vårt arbeid
Symbiose-/Tilknytningstraumer
Tilknytningssystemtraumer
Tapstraumer
Eksistensielle traumer
Trauma Of Love: Symbiose- og tilknytningstraumer
Ved et symbiosetraume vil et barn mislykkes i å bygge opp et sunt symbiotisk forhold med sine foreldre. Dette gjelder særlig i forhold til sin mor.
Franz Ruppert kaller traumatiske hendelser, som oftest er skjulte, i tilknytningsprosessen for tilknytningstraume eller symbiosetraume.
Traumatiserte foreldre makter ikke å gi barna den omsorgen, støtten og tryggheten de trenger i sine mest sårbare og utviklende faser i livet. Her blir selve tilknytningsprosessen skadet, traumatisert og frosset, fra unnfangelsen, under IVF ol, tiden i mors liv, fødselen og de tidligste barneårene. Barnet mister sin evne til å knytte seg til seg selv.
Som følge av bl.a. speilnevroner ser barna mors og fars psyke selv om mor og far ikke ser seg selv eller forsøker å skjule virkeligheten. Symbiosetraumer kan derfor oppstå selv om foreldrene er til stede fysisk og alt ellers virker normalt. Når foreldrene ikke er psykisk til stede, vil ikke barnet oppnå kontakt. Det kan ikke knytte seg psykisk til foreldrene.
Psykisk fravær skyldes traumatisering hos foreldrene selv, og det beste vi alle kan gjøre for våre barn er å bearbeide våre egne skjulte traumer – våge vår virkelighet.
En traumatisert mor kan f.eks.
Være overbeskyttende mot barnet
Bruke barnet som en erstatningsmor, hvis mor selv mangler tilknytning til sin mor
Være blind for farer som truer barnet (f.eks. lukke øynene for vold eller seksuelt misbruk)
Være overkontrollerende så barnet ikke får utviklet sin autonomi
Snakke mye og fortelle hvor mye hun elsker barnet til barnet, men ikke være i kontakt med verken seg selv eller barnet
Skille seg, «gi bort» barnet eller overlate det mest mulig til andre i kortere eller lengre perioder
Slå hånden av barnets emosjonelle ytringer
Holde en normal fasade ovenfor barnet, så barnet ikke kan stole på egne følelser
Symbiosetraumer er alltid forbundet med indre splittelse, lojalitetskonflikt, blinde lojaliteter og følelseskaos for barnet.
Mange barn av traumatiserende foreldre kan ikke se noen åpenbar grunn til at det sliter psykisk.
Disse har ikke blitt utsatt for fysisk vold og har blitt materielt godt forsørget. At de manglet kjærlighet og trygget erkjenner de ofte først i terapi etter erfaring med konstellasjoner. De har vent seg til følelseskulde eller bare ord og lite handling i familien, og at familien holdt en normal fasade mot seg selv og omverdenen.
Barn som har en traumatisert mor vil bli symbiotisk innviklet i moren. Symbiotisk innviklede barn har et stort behov for kjærlighet, og vil utvikle et altfor stort hjerte. De har ingen sunne grenser, er sensitive og har full kontroll over sine omgivelser og tar alle som er i nød inn i sine hjerter. De forstår, snakker, trøster og er medlidende med enhver som lider og som er like kjærlighetstrengende som dem selv.
Et barn som er symbiotisk innviklet i moren kan f.eks. vise magesmerter, panikkanfall, få små sår, eksem, munnsår, adskillelsesangst, brå vektøkning osv. som forsvinner når mor jobber med seg selv i konstellasjoner. Barnet har i slike tilfeller overtatt morens panikk offerrolle, frykt, engstelse osv.
Overlevelsesstrategier, splittinger og innviklinger ved et symbiosetraume kan ikke overvinnes så lenge et barn (selv i voksen alder) fortsatt er avhengig av sine traumatiserte foreldre, eller så lenge de føler seg emosjonelt avhengig av dem. Franz Ruppert har skrevet en hel bok om dette som heter Symbiose og Autonomi. Barnet må innse at de ikke vil/skal redde foreldrene og at foreldrene ikke vil/skal redde barnet.
Tilknytningssystemtraumer
Ut fra eksistensielle traumer og tapstraumer i 1. generasjon kan resultatet bli symbiosetraumer i 2. generasjon. Disse kan igjen føre til traumatisering av et helt tilknytningssystem og kalles tilknytningssystemtraumer i 3. generasjon.
Foreldrene i 2. generasjon var ofte selv ofre for neglisjering og vold, og blir selv overgripere mot egne barn. Et tilknytningssystemtraume er definert ved at overgripere og ofre er til stede samtidig i et tilknytningssystem. Overgripere og ofre lever under samme tak og er materielt og/eller psykisk avhengig av hverandre.
For at vi skal lykkes å frigjøre oss fra et tilknytningssystemtraume må alle hindrene som bygger opp de forskjellige overlevelsesstrategiene bli overvunnet. Det kan f.eks. være frykt for å miste kontrollen, være gal, bygdetrollet, krigen, skam- og skyldfølelse, dødsangst, sinne, hemmelighold osv.
Behovet for å bli elsket av våre foreldre er så stort at barnet har en iboende blind og seende lojalitet mot familien.
Selv som seksuelt misbrukt vil barnet prøve å forstå, idealisere og trøste sine foreldre. Noen barn tar også på seg rollen som gale, for å beskytte foreldrene mot anklager.
Incest og vold er ikke uvanlig, og barna i overgriper- og offersplittinger uttrykker psykisk forvirring. Dette kan komme til uttrykk ved f.eks. psykoser, schizofreni, mani, depresjon, anoreksi, tvangsforstyrrelse osv.
Eksistensielle traumer
Eksistensielle traumer oppstår i livstruende situasjoner. Vi kan f.eks. bli angrepet av følgende:
Mennesker (f.eks. overfall, krig, å bli truet på livet, terrorhandlinger, voldtekt, fly- og bilulykker osv.)
Pest, dyr eller
Naturen (f.eks. tsunami, snøras, drukningsfare, jordskjelv, torpedo, lynnedsalg osv.)
Når dødsangst og panikk oppstår, splittes dødsangsten av som en fragmentering av psyken. Den avsplittede fragmenterte delen og handlingsimpulsene til traumet fryses og gjemmes bort. Dødsangsten undertrykkes og vi lever videre i en tilstand av ren overlevelse – en overlevelsesmodus. Overlevelsesmodusen sin oppgave er å holde traumet unna. Det er en uutholdelig oppgave, da traumet stadig prøver å komme til overflaten og gjøre seg synlig på ulike måter. Vi er eksperter på å danne ulike overlevelses- og unnvikelsesstrategier. Mange bruker medikamenter for å overleve den indre kampen. Vårt arbeid viser at vi ikke blir fri fra denne tilstanden uten å se, forstå og arbeide oss gjennom traumet.
Tapstraumer
Ved et tapstraume mister vi noen som står oss svært nær og som vi har bygget opp en dyp emosjonell tilknytning til. Dette er oftest foreldre, søsken, barn, partner eller svært nære venner som vi kan miste ved død, abort, adopsjon, skilsmisse, midlertidig adskillelse. Dette kan være f.eks. en nyfødt som adskilles fra sin mor i mange timer eller dager etter fødselen, noe som medfører en frykt for å bli forlatt og dødsangst for babyen.
Tapstraumer kompenseres ofte ved at vi later som personen fortsatt er til stede, går inn i nye forhold før det gamle er bearbeidet, får et nytt erstatningsbarn med en gang før vi har bearbeidet sorgen over det tapte barnet, later som ingenting, søker ny jobb før vi vet hva vi vil pga. uavklart forhold til tidligere arbeidsgiver osv.
Symptomer på traumer
Frykt, angst, tvang, panikkanfall og engstelser man ikke forstår
Aggresjon, irritabilitet
Stress
Vold, indre og ytre volds- og overgrepsdynamikker
Diffuse hode- og skjelettsmerter
Stivhetsfølelse, nummenhet, skjevhet
Skyldfølelse, skam
Ufullførte og stadig avbrutte sorgreaksjoner
Depresjon, avmakt
Forhøyet forbruk av hverdagsstoffer og rusmidler som nikotin, kaffe, lim, alkohol, beroligende medikamenter, narkotika
Det er essensielt å innse og fysisk kroppslig gjøre at tapet er endelig for at vi kan fri oss fra et tapstraume. Så lenge overlevelsesdelen i oss vegrer seg for å akseptere tapet, vil den gjøre alt den makter for å kontrollere symptomene.
Vår erfaring er at å behandle angst, symptomer, mønstre vi ikke kan komme ut av, depresjon osv. i psykoterapi eller kognitiv coaching uten å ta tak i de skjulte traumene, vil være en overlevelsesstrategi for å unngå å få kontakt med kroppen og ta tak i traumet og følelsene som ligger bak. Vi mennesker trenger menneskelig omsorg, kontinuitet, trygghet, forståelse og et tilbud om muligheter til å se, forholde seg til og ta et endelig oppgjør med følgende realiteter
Kjærlighetstraumer
Den tilsynelatende normale og bekymringsfrie tilværelsen
Overjobbing – ekstrem dyktighet
Flink pike
Det tause barnet
Avmakt, uansvarlighet og overgriper – offer dynamikker som preger individ, systemer og organisasjoner
Uendelige stor bunnløshet, frykt og engstelse
Sinne mot alt og alle – ekstremister
Skam, forvirring, bomull, hull, tvil, flukt og triks for å skaffe seg tilrettelegging for å ikke å måtte innrømme virkeligheten for seg selv og andre
Bruk av medikamenter kan gjøre brukeren følelsesmessig avstumpet og gjør det terapeutiske arbeidet vanskeligere. Medikamentene blokkerer klientens emosjonelle tilgang til seg selv.
Kilder:
www.konstellasjoner.no www.konstellatoerforeningen.no www.FranzRuppert.com, hans mange bøker, ca 10 bøker, og egne bøker, Kjærlighetstraumer og Traumer og lederskap.
Vår erfaring er at å behandle angst, symptomer, mønstre vi ikke kan komme ut av, depresjon osv. i psykoterapi eller kognitiv coaching uten å ta tak i de skjulte traumene, vil være en overlevelsesstrategi for å unngå å få kontakt med kroppen og ta tak i traumet og følelsene som ligger bak.
Vi mennesker trenger menneskelig omsorg, kontinuitet, trygghet, forståelse og et tilbud om muligheter til å se, forholde seg til og ta et endelig oppgjør med følgende realiteter.
Om artikkelforfatteren
Katrine, grunnlegger av Traumelaboratoriet, er off. godkjent registrert konstellatør traumeterapeut, veileder og organisasjonskonstellatør NKf, holder utdanning i konstellasjoner traumeterapi, kurs- og foredragsholder. Praksis etablert i -11 med intensjonskonstellasjoner, traume- og tilknytningsteori som flergenerasjonell psykotraumatologi som fag og hovedmetode. Utdannet innen psykologi grunnfag -94 og jurist -00 ved UiO, LL.M. Master of Law -01 University of Sheffield, der hun skrev en avhandling om det internasjonale regulatoriske rammeverk for ISP ansvar for publisering av pornografisk og annet ulovlig innhold på nett, sett henimot ytringsfriheten, har arbeidet med mennesker siden -87, og som jurist og seniorrådgiver i Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (NKOM) og i Toll- og avgiftsdirektoratet (Tollvesenet) i 15 år (d.d.) Første møte med Institutt for Konstellasjoner og Flergenerasjonelt Traumearbeid IT (Tidligere Hellingerinstituttet) var i -09 etter anbefaling av en venninde og advokat i Justitias Døtre, et ledernettverk for kvinnelige jurister og advokater. Utdannet Diplomert Systemisk Coach Organisasjons Konstellatør -12, Sertifisert Konstellatør i -13, fullførte prof. dr. Franz Ruppert’s 1. 2- årige internasjonale etterutdanning for viderekommende i -14, følger hans 2. 2- årige internasjonale etterutdanning for viderekommende frem mot-16 og fullførte Veilederutdanningen våren -15 ved IT.
Katrine har bevisst og målrettet bearbeidet egne skjulte traumer, noe hennes kommende bokserie Den Stille Evolusjon – om tilknytning, traumer og bevisst lederskap forteller om; flerkulturell oppvekst som skilsmissebarn, overlevelse og bearbeiding av tidlige traumer som overgrep og vold, flergenerasjonelle system og symbiosetraumer, kroniske symptomer, indre og ytre offer- og overgriperdynamikker, kirurgiske inngrep, infertilitet, IVF og akutte keisersnitt. Hun belyser morsrollen, det å være pårørende, mental helse, jus og moderne teknologi ved metoden intensjonskonstellasjoner og konseptet Historiemedisin; ved å våge vår stillhet, motstand og sårbarhet kan vi bearbeide det som er, eie vår historie og få kontakt med oss selv i dag.
En human tilnærming til tidlige traumer fra unnfangelsen, tiden i mors liv, fødsel og oppvekst er en forutsetning for sunn autonomi og effektiv forebygging av overgrep og vold i nære relasjoner og i systemer – for økt rettsikkerhet og menneskeverd. www.KatrineLeggHauger.no
Ta kontakt med Katrine om du har spørsmål.
Del gjerne artikkelen i sosiale media. Takk!
Legg igjen en kommentar