Intensjonskonstellasjoner – Om Stress og Tidlige Traumer Fra Tiden I Mors Liv Og Under Fødsel med Klienthistorier
Av Katrine Legg Hauger
Registrert Konstellatør Traumeterapeut NKf
I denne artikkelen vil jeg dele deler av egne faglige refleksjoner og læring med utgangspunkt i intensjonskonstellasjoner rundt 5 klientcase som kan offentliggjøres som del av sertifiseringsoppgaven ved Institutt for Konstellasjoner og Traumearbeid, 2011-2013. Alle konstellasjonene er filmet og dokumentert. Temaer som utdypes er bla symptomer og konsekvenser av å være et erstatningsbarn, overlevende tvilling syndrom (surviving twin syndrome), tidlige traumer, kjærlighetstraumer og betydningen av tilknutningstraumer og stress for barnet i mors liv og under fødsel. Det presiseres at metoden Intensjonskonstellasjoner er i stadig endring, og at det har skjedd en rivende utvikling siden 2013.
Forord
I begynnelsen var det ingenting – og i ingenting er alt
Hvem er jeg? Hva er mitt og ikke mitt? Hva er de usynlige kreftene som holder meg tilbake fra meg selv?
Jeg vil dele erfaringer fra egne klient case innen traumebevisst omsorg og rehabilitering av dissosiasjons- og relasjonstraumer fra tiden i mors liv. Klientene har ønsket å se på, bearbeide og integrere virkeligheten som den er, slik at de kan ta imot livet og oppnå bedre helse, egenrespekt, egenkjærlighet, selvstendighet, frihet, helhet, livskraft, innsikt i egen virkelighet, økt bevissthet og tilstedeværelse i eget liv. Metoden er konstellasjoner, med hovedvekt på intensjonskonstellasjoner.
Klient casene omhandler både individuelle egenopplevde primære og sekundære dissosiasjons- og tilknytningstraumer, og flergenerasjonelle system tilknytnings- taps- og relasjonstraumer. Fagfeltet knytter sammen tilknytningsteori (John Bowlby m.fl.) og multigenerasjonell traumeteori (Prof. Dr. Ruppert m.fl.), hvor konstellasjoner som metode gjør at konstellatøren kommer bakenfor symptomet. Oppgaven omhandler ikke symptombehandling, men bearbeiding av det bakenforliggende, som bevisst eller ubevisst omsorgssvikt, taps-, relasjons- og tilknytningstraumer, symbiosetraumer og kjærlighetstraumer.
Denne form for bearbeiding omfavner hele sjelen i enhet, når deler av sjelen i blind kjærlighet og lojalitet fragmenteres ved å forstrekke seg slik vi ser i klient casene, ved å gjemme seg, kapsle seg inn, holde pusten eller stå i spagaten med en fot i døden og en fot i livet før første åndedrag, for å oppnå kontakt med mor og/eller en forsvunnet tvilling.
Hva skjer med kropp, hjerte og sjel når de innerste mikroskopiske partiklene i hver eneste celle i kroppen gjennom fostertilværelsen, oppvekst og ofte livet ut, bærer på dype smertefulle hemmeligheter fra da vi var på det aller mest sårbare fra tiden i mors liv?
Som mennesker har vi hele tiden mulighet til å vokse og utvikle oss videre. Vi møter både utfordringer og glede, og noen ganger trenger vi støtte utenfra for å vikle oss ut av innviklinger vi ikke selv har forutsetninger for å se, og for å komme oss videre.
Mitt håp er at artikkelen åpner opp for redusert frykt for det som for noen kan fremstå som ukjent og farlig, noe som kan være helt naturlig som følge av våre innebyggede forsvarsmekanismer mot å se og føle på dette som det en gang var reell grunn til å beskytte seg mot eller flykte fra, og gi inspirasjon til å se nye perspektiver på livet som kan bidra til ny innsikt, nye løsninger og muligheter for å leve det livet vi er kommet for å leve, både for oss selv, våre nærmeste, og for kommende generasjoner.
“Your task is not to seek for love, but merely to seek and find all the barriers within yourself that you have built against it.” Rumi
Faglig refleksjon og læring
Feltet tilpasser seg
Det har vært en utrolig lærerik og spennende prosess å få lov til å praktisere som konstellatør under studiet og i ettertid. Jeg er takknemlig for at jeg har hatt god tid til å både utvikle meg selv og mitt arbeid over tid. Konstellasjonenes dybde har utviklet seg parallelt med hva både jeg og klientene har vært klare for, en underfull prosess og en reise i møte med min egen og klientenes historie, våre skjulte traumer, psykens utvikling, hjertets alkymi, feltet og det tomme rom.
Jeg er ydmyk og takknemlig for hva feltet har åpnet opp for, og hva som kan presenteres offentlig. For meg er dette svært viktige temaer, som ikke bare handler om sunn mental helse og autonomi, men om et bærekraftig samfunn der menneskeverd og mennesket settes i sentrum, og der humanistiske perspektiv og sammenhenger legges til grunn for vår grunnleggende samfunnsstruktur; våre institusjoner, utdannelsessystem, myndighetsorganer, regelverk og samfunnet som helhet. Jeg ser at min juridiske bakgrunn og studier som diplomert systemisk coach og organisasjons konstellatør kan supplere dette arbeidet.
Eksistensielle taps- og tilknytningstraumer i mors liv
Jeg har plukket ut 5 case av til sammen 15 konstellasjoner fra arbeidet med sertifiseringsoppgaven, og vil beskrive fellestrekk ved de konstellasjonene som har sammenfallende tematikk.
Det er viktig å presisere at faget er i stadig utvikling, og jeg benytter her de begrepene vi benyttet i perioden oppgaven ble skrevet, fra 2011-2013.
Det viktigste for meg har vært å hjelpe klientene med å bli tydelige i sin intensjon for konstellasjonen, noe som er sentralt for intensjonskonstellasjoner. Tydelige og dypt forankrede intensjoner, som klientene virkelig kan eie, kan ta litt tid å finne for klientene, men skaper til gjengjeld økt klarhet under arbeidet, i feltet og for konstellasjonen. Mitt mål med konstellasjonene var å komme frem til sluttbilder som klientene kunne kjenne, eie og integrere, og samtidig gi klientene en forståelse og retning for klientenes videre prosess.
Klientens opplevelse av bevegelse mot mor, og følelsen av å ha en trygg og støttende tilknytning til henne, er ofte det mest avgjørende steget i all terapi. Denne bevegelsen er også en forutsetning for at det voksne barnet i respekt og kjærlighet for mor kan snu seg rundt og gå videre i livet. Ellers vil barnet hele tiden se seg til bake etter mor i alt hun gjør. Alt blir en overlevelsesstrategi eller flukt for å knytte kontakt med mor. Barnet hever seg over mor og har en arrogant holdning overfor mor og sine forfedre.
Denne illusjonen tapper begge for energi og livskraft, i tillegg til at relasjonen aldri blir voksen, hverken mellom mor og barn, og mellom barnet og andre mennesker barnet og det voksne barnet forholder seg til. Tilknytningsskadene gjenspeiles i alle relasjoner inntil vi blir voksne. De videreføres i våre barn via symbiotiske innviklinger. Når mor ubevisst ser etter egen mor, gjør også barnet, som da blir barnebarnet, det samme, i søken for å få kontakt med egen mor. For å bli voksne må vi som oftest integrere hjertets og sjelens alkymi, og forstå disse dynamikkene.
Jeg viser i denne forbindelse til Doris E. Fischer sin uttalelse på Nordisk Kongress i Oslo i mai 2013, om at vi i alle våre handlinger og ord følger enten vår individuelle samvittighet eller vår kollektive samvittighet. Vi arbeider alltid med vårt forhold til mor. Dette er en livsvarig prosess, og alle våre forhold avspeiler vårt forhold til mor.
Det viktigste er at vi som voksen kjenner vår plass i forhold til mor. Eller, som Hellinger sier; “to have come to terms with our mother”. Når vi klarer å snu ryggen til mor og se ut mot livet, blir både barnet og mor styrket. Vi kan gå videre og møte alle situasjoner, relasjoner og mennesker fra et voksent ståsted.
Med mor trygt bak ryggen blir livet ikke en flukt tilbake med mor, men et liv som fortsetter bort fra mor, i kjærlighet og med mors støtte. Først da kan vi foreta oss handlinger som meditasjon, aktiviteter og interesser uten av det blir farget av et tilknytningsskadet barns lengsler og illusjoner.
Stressede foreldre produserer stressede barn som Ruppert beskriver. Flere av konstellasjonene i oppgaven viser dette. For et barn i mors liv før fødsel, og ofte for barn etter fødsel, innebærer disse tapene og tilknytningsbruddene ofte eksistensiell frykt for eget liv. I ekstreme tilfeller av mangel på følelsesmessig kvalitet i forholdet mellom en mor og barnet hennes, kan barnet føle seg som en maskin. Dette ser vi i erstatningsbarn caset der barnet tidlig kapslet seg inn, som jeg vil beskrive nærmere.
Barnet som utviklet jernklør hadde også mekanisert og splittet av deler av seg selv for å overleve. I caset jeg vil beskrive observerte vi tydelig det vi ofte erfarer, at først når ekte følelser, i denne konstellasjonen, et enormt eksplosivt sinne, kommer opp til å begynne med, og så får lov å flyte frem og tilbake mellom klienten og representanten for jernkloen som en del av klienten selv, føler representanten seg løst fra denne tilstanden. Først da føler hun seg menneskelig, og tar til seg både intensjonen og det lille barnet som hadde gjort seg usynlig og lydløs, med håp om at da ville det jo ordne seg. Dette er et godt eksempel på sakte og dyp integrering av en avsplittet del av seg selv.
Å plukke fragmenterte sjelebiter
Jeg kaller arbeidet vi gjør for å plukke sjelebiter. De psykiske lidelsene som er vanskeligst å forstå, er de som ikke har noen åpenbare grunner. Det foreligger ingen omstendigheter i personenes eget liv som kan begrunne hvor alvorlig lidelsen er. Det er ingen kjent hendelse bak tilstanden, eller symptomene som viser seg, og styrken i lidelsen er ute av alle proporsjoner i forhold til enhver begivenhet som kan tenkes å ha med lidelsen å gjøre. Angst, frykt og panikkanfall er eksempler på dette.
Vi ser i tvilling casene der klientene møtte sine forsvunnede tvillinger, at konstellasjoner kan bidra med å finne årsaken til denne typen lidelser. Tvilling casene og casene om erstatningsbarn og symbiotisk innvikling i mors frykt, viser noen av grunnene til denne tidlige frykten. Som en av klientene sa; Jeg er født sint!
Alle av oss opplever problemer og kriser i livet som ofte gir en mulighet for vekst. Hvorfor er det slik at noen mennesker ikke klarer å takle disse overgangene?
Erstatningsbarn caset viser at det å ha tilknytnings system traumer, eksistensielle traumer og samtidig være et erstatningsbarn, etter å ha blitt unnfanget noen få uker etter at storebroren døde under et år gammel, viser at vi kan finne dypere ubevisste årsaker til disse kraftige polaritetene. Klienten i dette caset har en mildere bipolaritet og fungerer fint i arbeidslivet osv.
Psykoser bryter ofte plutselig ut i voksen alder. Dette kan skje innenfor rammen av et nytt kjærlighetsforhold, nye seksuelle erfaringer eller graviditet. Vi ser i tvilling caset til klienten som møtte sin tvilling, at alle symptomene brått startet i det hun ble gravid.
Uansett alder på den som rammes er symptomene på psykiske lidelser mange og varierte, og preget av frykt, angst, panikkanfall, alvorlige depresjoner eller dissosiative identitetsproblemer (f.eks. borderline personlighetsforstyrrelse). Dette utløser utallige former for destruktiv adferd, enten mot seg selv eller andre. Fysisk smerte er ofte et uttrykk for undertrykt følelsesmessig smerte. Noen ganger er det bare gjennom den fysiske manifestasjonen av sine plager, at noen mennesker kan få litt av den oppmerksomheten rundt sine lidelser som de ellers mangler. Det er her interessant å trekke frem oppgavens case om symbiotisk innvikling som jeg kommer tilbake til, der representanten for symptomet til klienten høyt, klart og tydelig sier at det eneste det renger er å bli sett.
Case om overlevende tvillinger (Surviving Twin Syndrome)
Jeg har hatt 3 overlevende tvilling case, og vil her utdype Klient 3 sitt case «Tvillingsøsteren»
Klient 3 hadde som intensjon i en En-til-En Individual figurkonstellasjon Vår 2012 med småfolket, å se på avhengigheten til mat. I en liknende konstellasjon Høst 2012 hadde klienten som intensjon, å se det jeg ikke vil se. Begge konstellasjonene viste eksistensielle og symbiotiske tilknytningstraumer fra tiden i mors liv. I Prosjektkonstellasjon i gruppe, Vår 2013,hadde hun som intensjon; Å se og jobbe med det jeg ikke vil se.
K er en normalt oppegående flott kvinne som er i jobb. Hennes symptomer begynte med en rekke infeksjoner etter fødselen. Ca. 3-4 infeksjoner i året, som bihulebetennelse, øre- og halsbetennelse, streptokokker, luftveisbetennelser og heshet. Panikkanfall når hun har ørebetennelse. Hun får en følelse av å ikke «komme ut», «komme løs», bli «kvelt og innestengt». Hun har opplevd angst og tretthet etter at barnet ble født, og sliter med sukkeravhengighet og overvekt.
K har lavt stoffskifte og får medisiner for det, så hun er ikke direkte plaget av det lave stoffskiftet i hverdagen, men medisinene har noen bivirkninger som til tider er plagsomme. I tillegg til at det gjør det ekstra vanskelig for klienten å gå ned i vekt.
K har gått i ulike former for terapi hos meg det siste året, og jeg har tidligere funnet at hun er symbiotisk innviklet i moren. Jeg har imidlertid over tid fått en sterkere og sterkere fornemmelse av at hun er overlevende tvilling, men har villet gå forsiktig frem.
Under Innledningsrunden til den siste konstellasjonen, «Tvillingsøsteren», gjentar hun at hun etter at hun fødte sitt barn for noen år siden har vært mye syk med ulike infeksjoner. Slitt mye med angst. Barnet er veldig nært knyttet til henne. Bare «oss to», og veldig «mamma». K oppfordrer barnet til å være mer selvstendig i lek osv. K sliter særlig når det er mørkt, lite lys og tåkete ute. K sier hun aldri har vært syk før, kun forkjølet på det verste. Hun får panikkanfall når hun har ørebetennelse, og får en følelse av å ikke «komme ut», «komme løs», bli «kvelt og innestengt». Hun opplever angst som grenser til hysterisk angst for at barnet skal bli smittet i barnehagen. Nå som hun er tilbake i arbeid opplever hun å få «tåkesyn» og problemer med å komme til seg selv i løpet av arbeidsdagen. Det har vært noen tøffe år med skilsmisse fra mann med voldelige tendenser. K føler at det er noe hun ikke vil se.
Startbilde: K står på skrå til høyre bak Intensjonen, begge ser i samme retning Intensjonen sier: Jeg er helt stiv, nummen og stirrer bare rett frem. Så litt bøy i knærne og sier «Jeg er fryktelig tung og står dønn fast». Klienten: Kjennes helt likt ut for meg. Føler meg tung og at jeg ikke kommer noen vei. Jeg kommer meg ikke av flekken
Intervensjon: Inn med Mor, som står nesten midt mellom I og K, men med ryggen til begge et stykke unna. Hun lukker øynene. Intensjonen: «Jeg ble så lett» og smiler. Mor: Åpner øynene og snur seg mot K og I. Hun hvisker «jeg får vondt i brystet» og er kald, holder seg på magen og hvisker «kulden flytter seg og kommer fra Klienten og Intensjonen». Det er noe i mellomgulvet som vil trekke seg innover og innover. Hun holder seg på magen, flytter hendene nervøst mellom magen og halsen. Holder på magen og halsen. Mor ser ned mot gulvet og masserer magen på venstre side. Ser ned på gulvet og beskriver smerten som flytter seg rundt og rundt, så til lysken
Etter en stund intervenerer jeg med en blind tvilling T. Mor går rett bort til T og steller seg bak T. Nå ble det mye lettere for klienten å puste. Mor begynner å gråte og intensjonen blir blytung igjen. Mor bøyer seg ned og gråter. Holder seg for munnen, rister på hodet og sier «jeg kan ikke si noe». Redd. Klienten føler seg lettere, klar i toppen, løs og ledig. Mor er forvirret, holder seg over munnen og ser seg rundt. «Jeg må passe meg så jeg ikke sier noe» og ser på gulvet. «Nå ble jeg så nysgjerrig» Smerten i magen er borte.
Blind tvilling T: Jeg lurer på hva jeg er og hvorfor noen gråter når jeg kommer. Jeg har ingen problemer selv. Mor går rundt T, blir mer og mer nysgjerrig. Plutselig åpner mor øynene og ser at det er noen rundt seg. Intensjonen blir tvunget nedover. Det blir blytungt igjen. Mor blir litt urolig igjen. Klienten er lett og ledig i kroppen, men har problemer med å flytte på meg. Mor sier det er lettere å puste. Holder seg på brystet og sier «men jeg oppnår ikke kontakt. Får vondt i hodet. Intensjonen begynner å vippe, letner. Jeg intervenerer og setter inn mormor, for å få bekreftet eller avkreftet at dette har med symbiose med mor å gjøre. Nå kan klienten bevege seg. Det letner i nesen. Men hun vil ikke se på mor og mormor.
Blind tvilling snur seg og ser sakte på alle, først mor, så mormor og så klienten. Klienten kjenner på en glede når hun ser på T. Hun og T har øyekontakt og smiler. Klienten går sakte bort til T og klemmer T. Det strømmer av gjensynsglede og kjærlighet. Begge smiler. Mor ser ned i gulvet og mormor holder rundt henne. Klienten sier hun har funnet noe, en del av seg som hun ikke vet hva er. Intensjonen sier: Jeg vil ikke fly, men jeg er ikke tung heller, jeg er mer balansert
Klienten og T står tett inntil hverandre og smiler. Klienten sier noe har løsnet hele veien opp gjennom luftveiene og smiler. Mor sier en mur ble satt opp men så løsnet det litt, noe løsnet, jeg klarer å puste, føler jeg blir mindre og mindre.
Intensjonen vil gjerne gå, men noe holder henne igjen. Noen som ikke er klare enda. T sier: Jeg er glad du har sett meg, noe misforstått har håp om å bli forstått, jeg blir rastløs faktisk. Klienten smiler. Mormor fikk vondt i hodet i sta, men nå har det gått over. Jeg ber klienten fortelle T: «Du og jeg vi hører sammen»
Intensjonen snur seg rundt for første gang, mor smiler, og mormor holder på hjertet til mor.Klienten har ikke lyst til å gå. Det er så deilig å være her hos T. Jeg intervenerer og setter inn blind livmor L for å få bekreftet at T er klientens tvilling. Klienten får problemer med å puste. Mor sier hun og får pusteproblemer. Alle blir veldig kalde. T synker sammen og faller ned på gulvet. Mor blir veldig trøtt. Alle representantene ble kvalme og ser på livmoren som er likegyldig til det hele.
Jeg ber klienten si til T: » Vi hadde det så fint i magen sammen». T svarer: Jeg er bare forvirret. Jeg ber klienten si til T: «Jeg forstår at det var forvirrende for deg». «Alt jeg ville var å holde rundt deg og så ble du borte». T: Men jeg har det bra. Hun går bakover, og klienten kommer etter. Jeg ber klienenten si til T: «Jeg har savnet deg så mye. Og jeg har til og med trodd at det var min skyld at du ble borte. At jeg tok all plassen fra deg. T svarer: Jeg er så liten men jeg har det bra. Smiler. Det er lettere å puste for klienten. Det er godt igjen. Jeg ber klienten si til T: «Du og jeg vi hører sammen». Intensjonen er avslappet – bare venter. Klienten holder rundt T og tar henne med rundt. «Dette er det jeg ikke har villet se». Kjenner glede og stolthet. Mor føler at ting er på plass, har ikke vondt i magen lenger, men føler hun trenger beskyttelse. Det er et sårt tomrom i magen og hun trenger hvile.
Tilbakemelding 11.12.2012:
Jeg er så utrolig takknemlig og glad for at jeg fikk være med på konstellasjonen på lørdag. Endelig fikk jeg på plass den siste brikken i mitt livs puslespill! Det er så utrolig mye som har falt på plass for meg etter konstellasjonen. Jeg har tenkt mange ganger: «Ja, det er jo sånn det er. Så klart det har vært to av oss». Dette var biten som måtte på plass i meg for at jeg skulle bli hel :-) Plutselig skjønner jeg hvorfor jeg har vært så redd for døden. Jeg har vært redd for døden så langt tilbake som jeg kan huske. Allerede som 6 åring var jeg livredd for å dø og det har fulgt meg hele livet. Bortsett fra at farmor og farfar døde da jeg var voksen, så har jeg aldri opplevd dødsfall nært oppi meg, men nå skjønner jeg det. Jeg opplevde jo et dødsfall allerede i mors mage.
Jeg har også alltid slitt med å ta farvel. F.eks. hvis jeg har flyttet fra et sted, venner som har flyttet, ting jeg har mistet, kjærester som har gjort det slutt osv. Nå skjønner jeg det også. Når jeg har sittet hjemme alene i leiligheten om kvelden og opplevd denne angsten for mørket, så har det alltid dukket opp eksistensielle spørsmål i meg og jeg har tenkt på alt jeg har mistet osv. Nå forstår jeg jo det. Å oppleve døden på nært hold er jo eksistensielt. Jeg skjønner også redselen for mørket for det er jo mørkt og trist å bli forlatt i mors mage.
Nå kjenner jeg at jeg er på plass i meg selv. Jeg føler en enorm styrke og endelig ser jeg meg selv. Jeg ser hvilke kvaliteter jeg har og hva jeg er i stand til å få til :-) Redslene har sluppet taket i meg, trøttheten jeg har kjent på siden jeg fikk barn er borte og jeg er i stand til å stole på meg selv og ta egne valg. Jeg skjønner nå også hvorfor jeg har hatt sånn gjennomtrekk av venner og menn i livet mitt. Jeg har hele livet søkt etter NOE. Jeg har ikke visst hva det har vært, men jeg har hele tiden søkt etter noe i de menneskene jeg har truffet. Nå skjønner jeg hva jeg har søkt etter. Jeg trenger ikke søke lengre. Tusen, tusen takk for at jeg fikk denne muligheten til å se <3
Tilbakemelding 15.3.2013:
Jeg er fortsatt veldig, veldig trøtt og trenger mye hvile. Det tar nok også litt ekstra tid for meg fordi jeg jobber i tillegg. Det er mange kvelder jeg kjenner jeg er trøtt allerede ved 19-tiden og er klar til å sove når barnet skal legge seg. Siden jeg er alenemor er det ikke alltid praktisk mulig å legge seg så tidlig, men jeg får minimum 8 timer med søvn hver natt. Av og til føles det som om det heller ikke er nok.
De helgene jeg har barnefri gjør jeg ikke annet enn å sove og hvile. Jeg må innrømme at det at jeg har vært så mye trøtt har gitt meg litt klaustrofobi. En følelse av innesperrethet og det har vært litt slitsomt for meg. Det har nok litt med min historikk å gjøre også. Det å ikke vite når ting blir bra, når ting går over, hvordan ting blir. Det er det som har gitt meg denne angstfølelsen tidligere, men som har avtatt etter konstellasjonen. Jeg må ha tillit til at trøttheten forsvinner etter hvert og at dette bare er midlertidig.
Jeg har vært i kontakt med mamma igjen og spurt om hvordan svangerskapet og fødselen var. Hun var ganske kvalm i starten av svangerskapet. Under svangerskapet var hun ute å gikk på ski og falt oppå magen, dvs. med meg ned i bakken. Hun hadde ikke hatt noen blødninger ifbm dette. Hun kan heller ikke huske å ha hatt noen blødninger i svangerskapet. Fødselen tok lang tid. Jeg er født 8 dager på overtid. Selve prosessen med å få meg ut tok også lang tid. Det startet på natta og jeg er født kl. 17 om ettermiddagen. I følge mamma spente hun seg veldig. Hun klarte først å slappe av da hun fikk epidural og da gikk det ganske fort. Jeg kom ut uten hjelp av sugekopp eller tang. Når jeg sitter å skriver dette ser jeg at det minner meg mye om min egen fødsel.
Ellers vil jeg si at jeg har fått det så mye bedre med meg selv og jeg kjenner at det jobber i meg.. Jeg er nå i gang med å frigjøre meg selv. Gjøre meg uavhengig. For det har vært en veldig avhengighet her. Jeg har vært avhengig av andre, avhengig av bekreftelser, avhengig av mat/søtsaker, avhengig av å ha mennesker rundt meg (selv om det ikke har vært så lett siden jeg ikke har hatt så stort nettverk), avhengig av å bli sett og avhengig av menn som har vært slemme med meg.
Det kognitive har vært på plass i meg lenge, så derfor har jeg ikke skjønt hvorfor ting ikke har sluppet tak, men nå har det altså det :-) Jeg kjenner på en veldig trygghet i meg selv som jeg ikke har opplevd før. Det føles som om jeg endelig har funnet min identitet, for den har vært borte. Disse avhengighetene mine er borte. Jeg har ikke noe annet ord for det enn at jeg er på plass i meg selv :-) Jeg har aldri vært tungt deprimert, men jeg har vært nedfor i perioder. Spesielt ifbm mensen, men det merker jeg at er borte. Jeg har fått en indre visshet om at ting vil gå bra.
Case om system tilknytningstraumer og symbiotisk innvikling
Klient 1″Tanten som ble satt bort som barn» og «Symptomene som trengte oppmerksomhet»
Jeg hadde en Smiekonstellasjon i gruppe, Høst 2012, for Klient 1, der klientens intensjon var: Jeg ønsker fred og respekt mellom meg og mor. Det fremkom at klienten var viklet inn i sin tante som ble satt bort som barn, noe som er et godt eksempel på systemiske symbiose- og tilknytningstraumer. I caset for denne oppgaven Prosjektkonstellasjon i gruppe, Høst 2012, hadde klienten som intensjon: Å frigjøre det som står i veien for at jeg skal ha en bedre helse.
Klienten er en åpen og imøtekommende kvinne, med et aktivt og rikt liv i full jobb, men har problemer med skjoldbrusk- og bukspyttkjertlene, stoffskiftet og blodsukkeret. Tanten på mors side som ble satt bort som barn, og k har arbeidet med forholdet til mor og en relasjon hun sier er vanskelig og plager henne. K skulle ønske hun slapp å føle ansvar for en relasjon som ikke fungerer. Moren er sint på noe i barndommen. Hun skammer seg og er sint på moren og faren sin pga en søster som ble satt bort. K vil bort fra dette, og er sliten, forvirret og uglad. Dette går utover livslysten og ødelegger relasjonen til mor. K har ikke tillit til min mor og holder private ting for seg selv.
Klienten ønsker i innledningssamtalen til symptom caset å se på helseproblemene sine. Hun har problemer med skjoldbrusk- og bukspyttkjertlene, stoffskiftet og blodsukkeret. Hun vet at en tante på mors side hadde problemer med blodsukkeret. K var veldig knyttet til henne og mistet henne i fjor.
Som følge av at K har hatt flere en-til-en konstellasjoner i gruppe hos meg, vet jeg hun har systemiske symbiosetraumer i forhold til sin traumatisert mor. Min hypotese på bakgrunn av innledningssamtalen i neste og siste konstellasjon var systemiske symbiose- og tilknytningstraumer med mor, noe som viste seg å stemme. Symptomet var knyttet til klientens tante som hun var viklet inni. Symptomet kom tydelig frem, og ville bli sett, anerkjent og integrert. Symptomet understreket at det ikke ville ha eller høre om noen diagnose, men integreres naturlig som en del av klienten.
Klientens mor døde ikke lenge etter konstellasjonen, og klienten er svært takknemlig for arbeidet vi gjorde i ettertid. Konstellasjonene har styrket henne i sorgen. Klienten har også merket bedring i alle symptomer.
Klient 5 «Jernhånden med jernklørne»
Jeg har hatt flere konstellasjoner for Klient 5, og ønsker kort å nevne Klient 5 sin siste prosjektkonstellasjon i gruppe, Høst 2012, der klientens intensjon er: Å bearbeide det som gjør at jeg ikke klarer å ta av meg jernklørne og slippe barna fri.
Klienten har vokst opp i et mormoner samfunn, der de fleste bakover i slekten har mange søsken. K bekymrer seg for døtrenes giftermål og seksualitet, særlig hennes muslimske konverterte datter som gifter seg ungt med muslim. K åpner med å si at hun opplever hun har vært igjennom en omfattende helbredelse gjennom våre tidligere konstellasjoner og føler seg fantastisk. K surrer fortsatt med forholdet til sin datter som ble muslim mens K var troende mormoner. De har det koselig, men K tror datteren gjør dette fordi K ikke liker det. K har problemer med å forholde seg til at døtrene har sex osv. K sier hun har et forstyrret forhold til sex. Hun hadde strenge foreldre og har vært mormoner hele livet med et trangt syn på det meste. Mye bedre i dag enn tidligere.
Under innledningssamtalen sier K at hun vokste opp strengt og overvåket. Dette er i følge K ikke bra, og hun overfører det samme som en «repeat knapp for automatiske telefonsvarere».
Hun sier: Hva hindrer meg i å slippe barna mine fri? Også store barn da, som skal gifte seg? Bryllup står ved døren og jeg må slippe min datter helt fri. Tenker på mitt bryllup for 20 år siden. Jeg hadde et rebelsk behov for å markere meg. Både jeg og mine døtre har hatt den rebellen. Jeg agerer ikke nå pga. min «jernhånd». Jeg vil slippe min rebelske trang til å redigere det sånn som jeg vil at det skal se ut. Jeg har sluppet moralen, men agerer med plagsom dobbeltmoral likevel. Jeg fikk mye sinne selv.
Min hypotese er symbiosetraume med mor og system tilknytningstraumer, noe som viser seg å stemme. Jernkloen ble fragmentert del av klientens sjel, en overlevelsesstrategi, som klienten utviklet allerede i mors liv, som følge av symbiotisk innvikling med mor, at foreldrene hadde svært streng moral, og var traumatiserte selv.
Jernkloen sier den er svær, dominerende, kontrollerende, sint og aggressiv. K: Jeg vil bare glede meg og slippe alle forbudene! Jernkloen: Jeg er livredd, får ikke puste, kommer ingen steder og er dønn låst. Det er veldig tungt og slitsomt! Problemer med å puste. Klienten sier som barn: Jeg vil ikke se, for hvis jeg lar være å se lenge nok så har ting kanskje gått over. Klienten bekrefter: Undertrykt livskraft, nitidig kontrollert og avstengt seksualitet. Jernhånden: Det er bra med kontroll, da blir det struktur, system, orden, det blir fritt!!
Det oppstår et voldsomt sinne mellom klienten og jernhånden, et enormt sinneutbrudd med skriking og tramping i gulvet. Klienten tramper og roper ut: Ingen skal si mer hva jeg skal gjøre og ikke!! Dette gjør at jernhånden forsvinner og klientens del av seg som er barn sier: Jeg våknet opp. Jeg er ikke usynlig lenger. Intensjonen sier: jeg er liksom ikke helt med lenger. Jeg er litt «satt ut av drift». Jeg er liksom ikke med.
Jeg spør K om hun klarer å se det lille barnet som gjorde seg usynlig og laget seg sin egen jernhånd for å ikke være i veien og tenke at det skal bli bedre da.. Klienten som barn sier: Det var for mye alvor hos oss. Og jeg trodde at hvis jeg bare skaffet meg en jernhånd så ville alt bli bedre. Det var den eneste måten å få «tak i virkeligheten» på. Intensjonen sier: For meg var virkeligheten så smertefull at vi måtte ha en jernhånd å klamre oss fast i.
Intensjonen sier: Jeg føler at jeg ikke trengs her lenger, at jeg er overflødig. Klienten sier: Så klart jeg trengte en jernklo for å hanskes med alle andre jernklør «Og jeg har vært så sint!» Og jeg måtte gjemme meg. Klienten sier til Intensjonen: Da vi var små måtte vi bare forsvinne, og for at jeg ikke bare skulle legge meg ned og forsvinne, så klamret jeg meg til jernkloen. Så sier representanten for klienten som barn: Nå skjønner jeg plutselig dette med jernkloen. Hadde ikke vokst opp uten den. Det er helt klart for meg nå. Det er den jernkloen som gjør at jeg i det hele tatt har vokst opp
Klienten sier: Det var først da jeg så deg at jeg kunne vise sinnet mitt. Klienten som barn sier: Ja, det sinnet ble stengt inne tidlig. Jernkloen har vært som en ryggrad og et stativ å henge på. Klienten integrerer konstellasjonen og sier til Intensjonen: Endelig har jeg sett barnet og jernkloen, og da klarte jeg for første gang å være sint! Og jeg klarte å skyve jernhånden bort og den forsvant.
Case om erstatningsbarn og symbiotisk innvikling i mors liv
Klient 2 «Kapselen» og «Erstatningsbarnet som står i spagaten i mors liv»
Klienten har hatt flere konstellasjoner hos meg tidligere, bl.a. en Smiekonstellasjon i gruppe, Sommer 2012, der intensjonen var: Å stå stødig i min egen kraft uten å holde igjen. Konstellasjonen viste at deler av klientens fragmenterte sjel tidlig i mors liv ble stagnert og kapslet inn. Slik viste konstellasjonen hvordan hun utviklet systemisk symbiose- og tilknytningstraumer. Som et erstatningsbarn (som i teorien betegnes som replacement child), opplevdes dette også som et eksistensielt traume.
Under Prosjektkonstellasjon i gruppe, Vår 2013, var intensjonen: Å se på hva som er mitt og ikke mitt, for å oppnå full tilstedeværelse i meg selv. Her kom vi enda dypere inn i klientens eksistensielle symbiose- og tilknytningstraumer som nevnt i caset over, som synliggjorde klientens dypere fragmentering av sjelen fra tiden i mors liv. De mest fremtredende overlevelsesstrategiene handlet om å holde pusten, gjøre seg mest mulig usynlig for ikke å bli sett, høres eller ta plass, og kun ved å bevege tommelen kunne hun overbevise seg selv om at hun var i live. Intensjonen til klienten sto bokstavelig talt i spagaten med en fot hos den døde broren hun erstattet bare 7 uker etter hans død kun 8 måneder gammel, og en fot i livet, under fostertilværelsen.
Klienten er en varm, oppegående kvinne i full jobb, som fikk diagnosen bipolar 2 mild grad for nøyaktig ett år siden. Hadde da gått i ganske intensiv terapi i ca 3 mnd hos en psykolog. Tilbakevendende depresjoner over mange år. Og innimellom veldig gode perioder, hypomane perioder. Det siste året har K flatet mer ut. Etter råd fra psykologen forsøker K å holde seg til lavkarbomat, hun sa at det er medisin for K. Toppene forsvinner – og dermed også mye av den hektiske energien. K har mer kontroll og angsten forsvinner. Uregelmessig menstruasjon. K har selvmedisinert seg selv i «alle» år. Piller, alkohol, sukker, mat. Dette fungerer ikke like godt lenger. Det var nyttig for K å få diagnosen for da falt en brikke på plass.
K tror moren også må være bipolar og hypersensitiv. K skal diskutere bla konstellasjoner med sin fastlege, da hun trenger en slags plan. Spesielt i forhold til jobben, da K, selv om hun synes jobben er spennende og hun har mye ansvar med stor frihet, ofte er ukonsentrert og ikke klarer å holde fremdrift osv. Broren døde 11 mnd før K ble født, av falsk krupp. Klienten ble storesøster da hun var 2,5 år. Det yngste søskenet var syk nesten fra fødselen til ca. 8 år, av samme sykdom, krupp.
Under innledningssamtalen før sistnevnte case forteller klienten at ting har gått bedre og bedre. Hun tror dette startet med første smiekonstellasjon våren 2012. Hun arbeider full tid. Problemet er at hun er ukonsentrert på jobben, og gjør alt mulig annet. Hun har problemer med å vente, særlig i forhold til jobben. Hun skjønner ikke hva hun venter på, blir fjern og får dårlig samvittighet. Muligens et problem å ha full jobb. Hennes yngste barn minner henne veldig om seg selv. Han ble født i en turbulent tid etter en abort.
Klienten sier videre: Når jeg får prestasjonsangst glemmer jeg hva jeg skal si. Jeg klarer ikke at noen ser på meg. Dette gjelder bare på jobben. Det er noe jeg ikke vil eller tør. Jeg kan ikke gjemme meg bort på jobben. Hadde problemer i forhold til søsken før, men gidder ikke å bruke mer tid på det. Den siste uken har moren fått en arv fra en halvsøster hun ikke visste hun hadde. Morfaren hadde to kull med to andre, parallelt med mormor. Mange huller, mye uro, morfaren finnes ikke noe sted. Jeg sprer energien på alt i nuet. Handler det om venting?
I stolen forteller klienten at hun har landet i kroppen, kommet ned i kroppen, begynt å male noe hun har hatt lyst til alltid men egentlig vært litt redd for. Trenger å få tak i det kreative. Fungerer best gjennom noe kreativt. På jobben er det kreativt, men på en annen måte. Føler hun har en annerledes og sterk tilnærming til jobben enn kollegaene. Prosjektene blir «ungene» hennes; Jeg går inn med hud og hår, og det hadde jeg ikke trengt. Hun er likevel overrasket over at hun ikke klarer å være mer strukturert og tilstede. Tror «ventingen» handler om å prestere noe. Og, det handler om å «vise seg». Moren sa: «Nå skal ho vise seg» f.eks. da hun var barn og ville kle seg ut. Det var en effektiv stopper det! Har kjent på dette i det siste.
Jeg spør om det har skjedd noen større hendelser? Hun svarer: Det har gått opp for meg i det siste at mor ble gravid med meg bare 7 uker etter at storebroren min døde kun 8 måneder gammel. Jeg har hatt en forakt for kvinner. Ser hele tiden «piler som går inn » i magen. Det treffer livmoren å miste et barn. Alle følelsene kommer inn her. Jeg er født redd og avvist, noe jeg assosierer med «det feminine overgrepet». Jeg hadde f.eks. ikke regelmessig menstruasjon før jeg var 41 år.
Jeg trodde det var det, men dette handler jo om magen og livmoren. «Det ble aldri min tur». Mor var overbeskyttende, snakket for meg og var hysterisk redd for sykdom. Mor hadde jo mistet faren sin som forsvant tidlig og det rare der. Det jeg driver med er «å ta tilbake livet mitt og hente meg selv opp igjen». Alt er bra, det er bare jeg som mangler. Får nesten lyst til å være konstant hypoman. Vil være «over der», vil ikke være normal. Trenger noen «puff», det er der jeg har fremdriften. Var hos tannlegen i fjor og fikk en valiumpille. Da kjente jeg at min grunntilstand er angst. Alltid litt småstresset, tar et glass, og da kan jeg begynne å gjøre noe. Sliter med ulike former for avhengighet, men ikke noe alvorlig. Sovner etter et glass.
Mitt førsteinntrykk av temaet denne gangen er tilknytnings- og symbiosetraumer som erstatningsbarn i fosterstadiet som sist, som følge av broren på 8 måneders død bare 7 uker før K ble unnfanget. Dette var min hypotese, til tross for at klientens farmor ble satt bort som barn, fars dobbeltliv som overgriper under krigen og 5 hans søsken som døde av tuberkulose før han ble født, og morfar som bare forsvant/skilte seg eller døde i 1943 med 6 barn fra 3 ulike kull. Jeg ville gå forsiktig frem.
Startbilde: K og Intensjonen står overfor hverandre. Begge lukker øynene og K står vendt på skrått med retning forbi I på høyre side. I: Jeg har noen rare fornemmelser i bunnen av magen når jeg tar dype åndedrag. K: Får tunge armer. I: Holder seg på magen. K: Hangler, ser på I så ser hun ned på gulvet. I: Det er rart når jeg puster innover, som om bukveggene ikke får utvidet seg helt. Det er stramt inni buken. K: Sløv, tunge vonde armer. Nummen og rar følelse i hendene, og det klør.
Jeg ber K si til I: Når vi merker at bukveggen strammer seg mister vi følelsene i armene. K:Det er akkurat som om det ikke er mine hender. Klør på hendene. Nå vil jeg helst slutte å puste. Det er ikke noe poeng i å puste. I: Akkurat når du sa det slutter det å gjøre vondt når jeg puster. Endelig kan jeg puste dypt uten å kjenne noen ting. K: Og jeg puster nesten ikke. Tør ikke.
Jeg intervenerer med å sette inn klienten blindt som foster, KF. I: snur seg i retning KF og ser på KF. KF snur ryggen til I og K, og lukker øynene. K klør og ser på I og KF. K: Klør på bena, hendene, ansiktet, egger seg ned på gulvet i fosterstilling med hendene under ansiktet, vendt bort fra K og I. I: Puster fint, men lukker øynene. I og K vaier sakte i takt. KF: Jeg fikk frysninger, så falt jeg bare ned på gulvet, og så kjente jeg at nå skal jeg bare vente. Jeg er fryktelig sliten. Det er ikke noe jeg kan gjøre, og må bare vente. Føler meg lammet og sliten.
K: Jeg er sliten. Må holde mitt eget hode oppe, og så klør jeg. Jeg føler at det ikke er min kropp, men når jeg klør så kjenner jeg at det er min kropp. KF: Det eneste jeg kan bevege er tomlene. Jeg ber K si til I: Det eneste vi kunne gjøre for å kjenne at vi var i live, var å være kreative og bevege tomlene uten å puste og uten at noen så oss. Det var vi gode på. K og I står mot hverandre. I begynner å gå mot K. K: Å nå ble jeg kald! K snur seg bort. KF: Det renner en tåre fra det venstre øyet og jeg kjenner behov for å strekke meg helt ut. K: Det snører seg sammen i halsen og det klør.
I: Så vis deg!!! Hvis jeg hadde orket å sagt det hundre ganger kunne jeg sagt «vis deg» hundre ganger! K: Jeg har lyst til å gjemme meg KF: Jeg kan ikke vise meg. Begynner å klø i øynene, fornøyd med å bare se i taket, se i lyset. Jeg savner mere liv, men det er en tilstand av ikke væren. Jeg både er her og er her ikke. Og jeg venter. Det er ikke opp til meg hva som skal skje. Jeg ber K si til I: Den følelsen vi hadde som foster er den følelsen vi har båret med oss. Vi har bare ventet og har både vært her og ikke vært her.
I: Går i spagaten. K: Blir stiv. Jeg ber K si til I: Det var for smertefullt for oss å ikke oppnå kontakt med mor. Det eneste vi kunne gjøre var å holde pusten og strekke oss etter storebroren vår som mamma så etter. Vi kunne ikke vise oss, og hadde en fot i døden og en i livet for å overleve. Dette var for smertefullt og slitsomt for oss. Vi kunne nesten ikke vente lenger.
KF: Endelig kan jeg puste og jeg kjenner meg varm. Jeg kan strekke meg så lang jeg er. KF setter seg opp. K; Går bort til KF, setter seg bak KF og holder rundt KF. Lenge. Kjenner hvordan det er å være trygg igjen, og kunne ta plass og vise seg. I: Kommer bort og setter seg ned ved siden av KF og K.
Jeg ber K si til I: Endelig er vi tilbake i oss selv og kan kjenne hvor godt og varmt det er her når jeg holder rundt meg selv som foster. Dette er alt jeg trenger. Her er det trygt, godt og varmt. Å så deilig… Jeg kan nesten ikke tro på dette. Tårene renner…
Jeg ber K si til I: Endelig har vi fått hentet oss selv, men vi trenger tid. Det å stå i spagaten med ett ben i døden og ett ben i livet uten å puste og uten å ville vise oss i nesten et helt liv, var nesten ikke til å holde ut. Denne smerten har vi båret med oss hele livet. K; går sakte bort til KF og sitter lenge inntil ryggen til KF og holder rundt KF. I: Holder også rundt K og KF en stund – inntil hun spretter opp og spiller et langt, friskt, mesterlig stykke på piano – før hun reiser seg fra pianokrakken og sier; dette har jeg ikke spilt på 20 år! Trodde ikke jeg kunne det stykket lenger. Dette var frigjørende og gøy!
Tilbakemelding 24.2.2013:
Tusen takk for i går :-) Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg ennå, hva som egentlig har skjedd. Vet «bare» at jeg har kommet til bunns og at jeg nå kan begynne å leve MITT liv. Svææære greier, altså!! :-) Jeg er veldig takknemlig! Jeg kommer gjerne på flere smiekonstellasjoner etter hvert. Kjenner flere som har lyst til å bli med og prøve det.
Tilbakemelding 14.3.2013:
I tiden som har gått siden den siste konstellasjonen hos deg så har jeg trukket meg tilbake. Jeg vil ikke kalle det flukt. Ikke venting heller. Det er noe annet. Samtidig er jeg mer tilstede enn noen gang, føler jeg. Og vet du hva som slo meg like etter konstellasjonen? At nå trenger jeg ikke bipolariteten lenger!! Husker ikke om jeg fortalte det. Allikevel kjenner jeg veldig på at det å ha 100 % jobb er for mye for meg. Jeg har bestilt dobbeltime hos fastlegen og har tenkt å ta det opp med henne. Jeg trenger en plan.. :-) Det er et fantastisk spennende tema du skriver om i prosjektoppgaven! Vil veldig gjerne lese den. Tenk så mange som kunne hatt nytte av dette!
Case om tilknytningstraumer under fødsel
Klient 4 «Turneren som kom for brått ut i verden» og «For tidlig ut i livet som følge av setefødsel og akutt keisersnitt»
«Turneren som kom for brått ut i verden»
Under Smiekonstellasjon i gruppe, Høst 2012, var klientens tema: Å se på relasjonen mellom K og sønnen og hjelpe sønnen til å få struktur på livet. Temaet dreier seg om hennes mellomste sønn. Hun ønsker å hjelpe han med å få struktur på livet så han kan oppnå det han har lyst til. Klienten kjenner sønnen i bena her og nå under innledningssamtalen, og sier «det går i ball» for sønnen. Han har et mål, men vet ikke hvordan han skal greie å komme seg dit. På slutten kom det frem at fosteret kom for brått ut i verden. Jeg satte inn en stol blindt som fødsel da det kun var 3 representanter, og det første som skjedde var at sønnen kryper opp i stolen og veiver med høyre ben. Hele kroppen går rundt og rundt i stolen. Rundt og rundt med hele kroppen i stolen. Jeg vil bruke dette som turnredskap! Ser du! Det er gøy! Veiver med høyre ben under fødselen i stolen. Jeg hadde det så gøy, og er ikke klar for å komme ut! Sønnen ble holdt tilbake i livet pga tiden under fosterstadiet og fødsel, og opplevde derfor symbiotisk tilknytningstraume under en for brå fødsel.
Jeg forteller representantene at de er livmor og at stolen er fødselen. Klienten og sønnen nærmer seg hverandre etterhvert og ler og smiler kjærlighetsfullt mens de integrerer virkeligheten der sønnen ville være igjen i mors liv litt til da det gikk altfor fort under fødselen.
Tilbakemelding 15.6.2012:
Takk for fin kveld i går. Selv om vi var få personer, var det god ring og fin energi.
Vil fortelle, at da jeg kom hjem, fortalte mannen min at sønnen vår hadde grått veldig. Mannen forteller at han hadde måttet snakke litt med han, da han hadde lurt seg unna en avtale han hadde gjort, samt ikke overholdt innetider, men, reaksjonen sønnen hadde fått, overasket ham veldig. Dette skjedde rundt den tiden jeg sto i konstellasjon…… Jeg fortalte ikke hva jeg tror er grunnen….. I dag har sønnen vår vært roligere og mer konsentrert….. :-)
«For tidlig ut i livet som følge av setefødsel og akutt keisersnitt»
Under Prosjektkonstellasjon i gruppe, Høst 2012, var klientens intensjon; Å gi rom for åpenhet, ærlighet og tillit mellom meg og min eldste sønn. Konstellasjonen viste tydelig at sønnen som foster som ikke var klar for å forlate mors liv. Da vi satte opp selve fødselen kom det frem mot slutten at sønnen ble født ved akutt keisersnitt som følge av setefødsel. Den brå fødselen skapte et symbiotisk tilknytningstraume hos sønnen, noe som resulterte i manglende åpenhet og tillit mellom mor og sønn.
K har ingen store hendelser i slekten bortsett fra at faren døde da hun var 10 år, og hun har ingen kontakt med søsknene til faren, som hun heller ikke vet hvem er. Klienten ønsker jeg å se på forholdet til sin eldste sønn. Han gjør en del uforståelige valg for henne. Sønnen blir 19 år om et par måneder, og det er riktig at han «sklir litt ut» selv. Han har begynt å ta rare valg som jeg ikke skjønner. Jeg føler at jeg ikke kan «stole» på han lenger. Jeg ønsker å se på hva det er som gjør at han «stenger» meg ute fra livet sitt. Min far døde da jeg var 10 år. Jeg ønsker åpenhet og ærlighet innad i familien. Tillit.
Jeg intervenerer relativt tidlig med å sette inn morfar, for å se om han kan være symbiotisk innviklet i mor i forhold til morfars tidlige død. Det er ikke tilstrekkelig energi på dette, men han er en viktig støttespiller i sønnens liv, og det var vakkert at dette ble synliggjort. Mot slutten da vi så at det handlet om seteleie og akutt keisersnitt, sa sønnen setninger som: «Jeg var ikke klar». «Det gikk altfor fort for meg.». Mor sa: Det gikk altfor fort for meg og.
Jeg ber sønnen si til sin mor: «Mamma, jeg vil vise deg noe.» «Det at jeg lå i seteleie med føttene nedover viste at jeg ikke var klar». «Det er vanskelig for meg å både ville tilbake og samtidig gå fremover – og jeg føler meg utrygg». «Og når jeg blir eldre og eldre og får flere og flere forpliktelser blir jeg reddere og reddere for at det skal gå for fort.»
Så kom det frem at begge trengte tid til å vente. Jeg ber moren gjenta for sønnen: «Det gikk for fort for meg og. Du var min første fødsel, og jeg fikk ikke oppleve en naturlig fødsel. Jeg ble medisinert og måtte ligge på post operativen. Og siden har jeg vært redd det skal gå for fort.» Det er så godt å se at jeg endelig kan gi tingene den tid det egentlig trenger» «Tusen takk for at du viste meg akkurat det jeg så sårt trengte å se i dag». I: Ja nå blir det lettere. K: Ja, lett følelse, smil og latter. Og jeg har tillit til at ting går som det skal gå. I og K står og ser på S og alle smiler
Tilbakemelding 22.9.2012:
Vedr sønnen min, så er det endring…., det var mannen min som kommenterte endringen, han mente sønnen vår virket mer avslappet og positiv. Ingen vet at jeg hadde konstellasjon med ham. Det er så fantastisk å se ham rolig og fornøyd.
Symbiosetraumer i et systemisk perspektiv
Det blir nå, som jeg var inne på tidligere, antatt at bånd knyttes mellom mor og barn allerede før fødselen. Barnet reagerer følsomt på morens bevegelser, kontakt, humør, hjertelyder og stemme. Hun merker morens gleder og sorger. Barnet utvikler dette forholdet i løpet av graviditeten (Janus, 1997, Hüther og Krens, 2005). I tilfeller med tvillinger eller flere barn er det rimelig å anta at også fostrene utvikler gjensidige bånd gjennom sin nære kontakt med hverandre før fødselen.
Fødselsprosessen er en handling hvor morens kropp blir åpnet. Det er lettest for en kvinne å åpne kroppen sin når hun åpner følelsene sine for barnet. Når moren er engstelig, eller i tilfeller der hun ikke ønsker barnet i det hele tatt, låser kroppen hennes seg fysisk. Fødselen kan bli en lang og smertefull opplevelse. Alle krenkelser av en kvinnes seksualitet ved voldtekt eller seksuelt misbruk, forstyrrer de naturlige instinktene ved fødselen sterkt. Dermed forstyrres også tilknytningsprosessen.
Ruppert skriver at denne prosessen kan forstyrres av uheldige omstendigheter, som for tidlige fødsler, bruk av kuvøse med maskiner og utstyr, medisinering, narkose eller at den nyfødte atskilles fra sin mor tidlig, er noen av hindrene for å bygge opp trygge bånd mellom mor og barn. Hvis fødselsopplevelsen er preget av frykt og smerte for mor og barn, er det fare for at det engstelige og lidende spedbarnet senere blir utrygt og ensomt, trass i morens intense omsorg. Hvis behovet for nærhet og trygghet ikke blir møtt i dette aller første forholdet, vil det prege barnet. Også i sine forskjellige forhold senere i livet vil barnet påvirkes av dette.
Vi ser i de to fødselskonstellasjonene at det å bli brått utsatt for keisersnitt pga. setefødsel, der barnet egentlig ikke er klar for å komme ut, kan skap problemer senere i livet med å sette og følge mål. Sønnen til klienten som var moren trengte tid, og var engstelig for at ting skulle gå for fort. Dette blir særlig tydelig når sønnen nærmer seg sen ungdomstid og snart skal bli voksen.
Mangel på kontakt med mor gjør at barnet forstrekker seg for å få kontakt med mor. Når vi ser at kroppen faller på kne betyr det at kroppen viser respekt. Når barnebarn er viklet inn i mormor fordi mor strekker seg mot sin mor, kan det f.eks. hende at barnet hever seg over sine foreldre og besteforeldre, eller tror det er større enn eller bedre enn mor. Depresjon er ofte mangel på kontakt med mor. Ved bipolaritet ser en at barnet, når det er manisk, forstrekker seg ved å se opp i taket, gå ut av livet, strekker hånden opp, mens når det er manisk depressivt, ser barnet ned på gulvet på det som har skjedd, ofte mord, død, abortert søsken. Bipolaritet er resultat av virkelig eksistensielle traumer i familien, som drap, død og virkelig alvorlige lidelser og hendelser.
Hellinger kaller dette for innvikling, mens Ruppert kaller dette for symbiose.
Symbiosetraumer handler om hvordan traumer blir overført i symbiose med mor. Symbiosetraumer er et konsept som viser oss hvordan vi kan forstå betydningen traumatisering har for fragmentering av sjelen. Ruppert sluttet med begrepet sjel og gikk over til begrepet psyken. Psyken og sjelen vår er uansett i hele oss, i hver celle i kroppen. Alt er i alt og alt henger sammen. Alt er ingenting og ingenting er alt.
En mor som har lidd et traume vil uunngåelig gi sin traumatiske opplevelse videre til sitt barn, i en eller annen form. Dermed har en traumatisk erfaring alltid en viss effekt på flere generasjoner. Fedre og de traumene som de kanskje bærer, er også involvert i den multigenerasjonelle overføringsprosessen. De gir også sine traumer videre til barna, men på en litt annen måte enn moren. Traumatiske erfaringer blir gitt videre til neste generasjon, gjennom den følelsesmessige tilknytningsprosessen. Det andre prinsippet slår fast at: Menneskepsyken er et multigenerasjonelt fenomen. Traumeforskere er også i økende grad enige om å se traumatiske psykiske skader ikke bare som et fenomen som gjelder enkeltpersonen, men som noe som skaper prosessmønstre som fortsetter å virke gjennom generasjoner (St. Just, 2005).
Fremfor alt vender følelsen av fred tilbake når den naturlige kjærligheten som foreldre har til barna sine kan flyte fritt inne i klienten. Det skjer når denne kjærligheten ikke lenger er ødelagt og forvirret av virkningene av de traumatiske erfaringene. Prosessen med å lengte etter foreldrenes kjærlighet må få en tilfredsstillende avslutning for barnet, uten å henfalle til det ekstreme, dvs. illusjoner eller fortvilelse. Traumatiske erfaringer blir gitt videre til neste generasjon, og mønstrene av innvikling kan fortsette gjennom generasjoner, og bærer i seg den skjulte faren for å skape fornyet traumatisering i kommende generasjoner.
(Ruppert, Traumer, tilknytning og familiekonstellasjoner 2013, s. 38)
Når vi blir traumatisert er det sjelen vår som trekker og fragmenterer delene bort fra bevisstheten vår. Sjelen samler de fragmenterte delene og gjemmer de. Konstellatøren leter etter det skjulte som er bortgjemt, fortrengt og blindt. Dette kan nesten sammenlignes med å lete etter sukkerboksen, den sorte boksen, for så å åpne den og lese av dataene. (Thorsheim)
Det kan utvikle seg en narsissistisk personlighetsstruktur hos barn i en familie som på overflaten virker normal. Ved å se på genogram og faglig diagnostikk i familiehistorien og familiens og klientens sosiale livsmønster, samt sammenholde dette med ulike tilknytninger i familiesystemet og vesentlige hendelser av betydning i familien, kan en forstå årsakene til at denne strukturen har tvunget seg frem.
Følelsen av indre tomhet og dissosiasjon er ofte et sentralt symptom i tilknytningstraumer. Dissosiasjon og tomhetsfølelse kan etterfølges av angst, depresjon, og ulik avhengighetens problematikk som symbiotisk binding til familiære personer, ekstremsport, apati, shopping, sex, mat/spisevegring, rusmidler av ulike typer, overdrevet fysisk trening eller avhengighet av TV eller datamaskiner.
Traumene fortsetter og fortsetter inntil livet ikke kan bære oss mer, i form av demens, stress, kreft og andre sykdommer og symptomer som gjør at vi går ut av livet i dette livet. Detter fortsetter inntil vi selv tar fatt i det. Når traumet har blitt sett, forløst og integrert er funksjonen til traumet borte. Det trengs ikke å gjemmes mer eller holdes noe tilbake. Det som er, er uten betingelser. Fastlåst energi blir frigjort.
Det er de som dør før oss eller mens vi er små, det vi ikke får fullført, eller de før oss som hadde en vanskelig skjebne, som vi blir symbiotisk innviklet i. Barnet får ikke kontakt, og det som mor mangler tar barnet på seg, i et håp om at da ser mor meg. Slik ser og strekker barnet seg etter det samme som mor ser etter. Jeg gjør alt for deg mamma.
Hva er å være foreldre? Jo, da er ungdommen over og alvoret kommer. Alle som har hatt et barn er foreldre, enten barnet er et befruktet egg barn ved infertilitetsbehandling, abortert eller er en forsvunnet tvilling (Surviving Twin Syndrome).
En fødsel handler om å ta imot livet. Barnet strekker ut armene automatisk for å få kontakt, og kroppen kjenner fysisk lukten av melk. Det er det første de gjør etter å ha tatt sitt første åndedrag. Barnet ser alltid på mor. Her ser dere figur hvor mor og barn viser følelser:
(Ruppert: Traumer og tilknytning Familiekonstellasjoner som verktøy for å forstå og helbrede skader i sjelen)
Om mor er traumatisert «ser» hun ikke barnet. Hennes øyne kan være rettet mot barnet, hun kan smile og alt kan se normalt ut for omverdenen, men barnet ser at hennes øyne er tomme. At hennes sjel ser en annen vei. Forskning rundt speilnevroner beskriver hvordan barn kan se tomhet og fravær i foreldrenes øyne dersom sjelen hos den andre personen er fragmentert og ser en annen vei.
Traumeteorier og stressteorier
Traumeteorier og stressteorier med alle sine aspekter forklarer dette som man kanskje ikke forstår med det første, nemlig hvordan og hvorfor foreldre kan bli psykisk fraværende, at deler av sjelen er fragmentert og ser en annen vei, selv om de er fysisk til stede for barna og tilsynelatende ser barna. Dette er noe både Ruppert, Peter Levine, Nijenhuis og Steele med mange andre har forsket på. De tre elementene som kjennetegner et psykisk traume, eller en følelsesmessig fragmentering av sjelen, er at situasjonen eller handlingen som skjedde er ekstremt truende og overveldende for en person.
Dette kan f.eks. være å ha mistet en tvilling i mors liv, med den opplevelsen av tap, frykt og skyldfølelse som følger av ikke bare å ha mistet en stor og avgjørende del av seg selv, men å ha kjent med hele kroppen og sjelen, enten sakte og gradvis, eller brått og plutselig, at livet har gått ut av den som står en aller nærmest.
Et hjerte har sluttet å banke. Den kjente trygge lyden er borte, og omgivelsene som den gjenværende tvillingen lever i bærer tydelige spor av den andre som forsvinner, både smaken i fostervannet, energien i det å ha et tomrom rundt seg, og det å kjenne de fysiske harde restene etter tvillingen, som for et foster i de tidligste stadier kjennes som stort og hardt.
I artikkelen Questions for the anamnesisxc fremgår det bl.a at tegn og fakta som indikerer at det har vært en tvilling kan være traume eller ulykke hos mor under svangerskapet. Det er interessant å få vite i ettertid at mor til Klient 3 falt og slo seg på magen under svangerskapet. Vi så under denne konstellasjonen at mor var sterkt preget av skyld og skam. Noe i henne visste, selv om dette ikke var bevisst hos mor.
I artikkelen NOTES TO TWEEN CONSTELLATIONS ser vi at det kan være vanskelig å skille mellom om det foreligger symbiosetraumer der klienten møter an fragmentert del av sin egen sjel, eller om det er en forsvunnet tvilling vi har med å gjøre. Dette er noe jeg som konstellatør alltid er bevisst på kan være vanskelig å skille mellom.
Den gjenlevende tvillingen kan ikke unngå å berøre restene etter den døde harde kroppen som før var varm, myk og full av liv og kjærlighet (Alfred R. og Bettina Austermann, The Surviving Twin Syndrome, kapittel 8 til 12).
Det kan være å holde tilbake, slutte å puste eller frykte for livet på grunn av fraværende tilknytning til mor i den mest sårbare tiden i mors liv, som følge av at mor ser i retning av f.eks. det døde søskenet som kom før barnet, som kalles erstatningsbarn, eller i retning av en skjebne i familien som følge av symbiotisk innvikling som følge av egenopplevde tilknytningstraumer eller som følge av system tilknytningstraumer. Eller det kan være å bære skam, eller å ha blitt skutt på eller truet på livet.
Når slike indre ekstreme stresserfaringer, som i brøkdelen av et sekund aktiverer alt som er av alle tilgjengelige fysiske og følelsesmessige reaksjoner blir for overveldende, opphører alle reaksjonene brått, som i et sjokk. Vi har sett et overlevelsesbarn i fosterstadiet gjøre seg usynlig, slutte å puste, og bokstavelig talt stå i spagaten mellom liv og død. I slike tilfeller er symbiotisk innvikling også et eksistensielt traume.
Vi har også sett barnet som utviklet jernklør for å overleve, holde ut og stå i livet. Det å bli mekanisert som en maskin og handle på ren overlevelse, som i form av å gå i autopilot, er en ekstrem påkjenning, som på mange måter kan sees på å forlate kropp og sjel som om man er død.
Vi har sett tvillingen som var redd for å ha tatt for mye plass, og med stor skyldfølelse for tap av både en tvilling og store deler av seg selv som konsekvens. Samtidig som en i blind kjærlighet og en uendelig grad av lojalitet ønsker å romme begge og hele altet i seg selv, og ofte tviholder på alt som er, i from av bl.a. spiseforstyrrelser.
Vi har sett skjæringspunktene i fragmenteringen og splittelsene som har oppstått mellom det å ville bli sett og ikke bli sett, det å ta liten plass og å fylle mest mulig plass, det å ville forsvinne og være lydløs og det å ha et enormt sinne i seg pga. behovet for å bli sett og hørt. Vi har sett ønske om å gå ut av livet til «den andre», om det har vært en forsvunnet tvilling, et søsken som døde før en selv ble unnfanget, eller en tante som døde i en vannbalje.
Alt vi har observert har polariteter i seg, og disse konstellasjonene har stor grad av polaritet i seg. Vi ser at tiden i mors liv er ytterst sårbar, trolig den aller mest sårbare tiden i livet, og at alle følelsesmessige påvirkninger, tap og tilknytningsbrudd som skjer når vi er på det skjøreste og i utgangspunktet er i enhet med alt, blir kraftig forsterket, divergerende og fragmentert. Når vi vet at dette preger det innerste i cellenes kjernestruktur kan vi bare forestille oss dybden av de sporene disse påkjenningene setter for vår personlighetsstruktur, kroppen og sjelen. Selv om kropp og sjel husker alle påkjenningene, blir de fysiske fornemmelser, følelser og tanker som er isolert og blokkert fra hendelsen uforståelig og uten mening for den som opplever dette.
Nelles beskriver på sidene 42 – 48 i Livet har ingen revers, barnets enhetsbevissthet under tiden i mors liv. Han beskriver utviklingstrinn i menneskers bevissthet. Bevissthetstrinnene kan beskrives som trinn på en stige, eller som sirkler som utvider seg i en spiral (side 24). En kan ikke komme videre uten å gå igjennom hvert eneste trinn eller hver eneste sirkel. Det går ikke an å hoppe over stadier eller gå tilbake til tidligere stadier.
Første trinn handler om å overleve, og representerer således den første tiden etter unnfangelse og tiden i mors liv, samt neste overgang til livet, som skjer under fødselen. For at livet skal ta imot oss må vi ta imot næring og vårt første åndedrag. Instinktive biologiske instinkter og behov, som forplantning for videre utvikling av liv, mat, drikke og fysisk næring, som kontakt med andre mennesker, primært mor eller en tvilling i disse tidligste stadiene, er våre grunnbehov. Vi dør og går ut av livet om disse behovene ikke dekkes.
Vi er avhengig av jording for å høre til i dette livet, og å kunne fungere som den energetiske energien vi er kommet for å være i den fysiske kroppen her på jorden. Vi kan ikke fungere uten å kjenne den fysiske forbindelsen til jorden og grunnen under oss. Denne forbindelsen henger sammen med vårt rotchakra, som er det første chakraet. Det innerste i vår cellestruktur, det nederste trinnet på stigen, eller det innerste i livets spiral, som beveger seg utover fra en kjerne i midten. Alt dette representerer og gjenspeiler vår mest sårbare tid i mors liv.
Både Nelles, Maria Angster, Ruppert og Austerman med flere, konstaterer at det finnes belegg for at vi sanser og har fysiske, åndelige og følelsesmessige minner fra tiden i mors liv som påvirker vår psyke og sjel som voksen. I denne fasen har vi ikke noe selvstendig liv. Vi er ett med omgivelsene. Mor er meg og jeg er mor. Jeg er min tvilling og min tvilling er meg.
Arthur Janov, Ph.D. beskriver i sin artikkel, Life Before Birth: How experience in the Womb Can Affect Our Lives Forever, hvordan det foreligger dokumentasjon på at underbevisst smerte inkorporeres inn i vår nevrologiske utvikling allerede når barnet er 20 uker gammel. Underbevisst smerte printes inn i vår kropp og vårt nervesystem mye tidligere i våre liv enn tidligere antatt (s. 145).
Janov forklarer også hvordan serotonin nivået hos barnet under fostertiden påvirkes av mors serotonin nivåer. Serotonin bidrar til den tidligste utvikling, kontroll og utforming av organer og kropps struktur. For lave nivåer kan medføre endringer i kroppsstruktur, samt redusert evne til å kontrollere og håndtere smerte. Fosteret er avhengig av at mor har serotonin til begge. Om mor eksponeres for store påkjenninger eller er kronisk deprimert, reduseres hennes nivåer av serotonin, noe som reduserer tilførsel av serotonin til barnet og direkte påvirker barnets tidlige utvikling. Barnets egen evne til å blokkere smerten som følge av for lave serotonin nivåer, eksponerer barnet for økt frykt og smerte i de tidligste stadier av utviklingen. Dette medfører økt sårbarhet for traumer også senere under fødsel og i spedbarnsalderen. Senere traumatiske erfaringer kan ha dobbelt så stor innvirkning på barnet, som følge av denne typen tidlige forstyrrelser i forsvarssystemene for håndtering av traumatiske påkjenninger (s.150).
Høyt stressnivå hos mor under tiden i mors liv gir høyt stressnivå hos barnet. For disse barna handler det om å overleve, og det er ofte en pågående energikrevende indre kamp om å uttrykke seg og å holde igjen og undertrykke (s. 156-159).
Overeksponering på nevroner og nervesystem medfører ofte for mye informasjon, som igjen skaper overanstrengelse. Overbelastning og kronisk stress kan medføre flykt, fragmentering av sjelen, eller shut down, som Janov skriver. Flykt og avsplitting skaper symptomer. Jo tidligere i mors liv dette skjer, jo større og mer alvorlige blir konsekvensene for kropp og sjel (s. 163). Janov viser til Thomson’s uttalelse: En av de mest dramatiske og dyptgripende endringene skjer under unnfangelsen. En primitiv celle bærer all kunnskap og blueprint til et menneske som aldri har eksistert før og aldri vil eksistere igjen (s. 101). Janov mener at tiden i mors liv er vår viktigste erfaring og tid i livet, fordi alt handler om å overleve eller dø (166). På vårt mest sårbare handler livet om eksistens eller ikke eksistens.
Janov viser til forskning som tyder på at barn oftere enn antatt lider forhøyet stressnivå som følge av oksygenmangel, bl.a. som følge av mors bruk av lystgass og smertestillende midler. Redusert oksygentilførsel kan medføre bl.a. akutte energidrypp og kalde føtter og hender, kanskje for resten av livet, som følge av at barnet tilpasser seg mønstre tilpasset en tilværelse med oksygenunderskudd (s. 154). Den eneste måten vi kan avhjelpe og integrere disse tidlige store traumeopplevelsene, er å gå tilbake til tiden i mors liv for å gjennomleve, forløse og integrere disse opprinnelige traumene (155).
Overlevende tvilling caset viser at overlevende tvillinger bærer en tung bør i tiden under og etter tvillingens forsvinning i mors liv. Ikke bare har de hatt den enormt store gleden, som ikke alle er forunt, av å oppleve total symbiotisk ubetinget kjærlighet og storheten det er å være to hjerter i en, men de har opplevd sorgen, frykten, sjokket og skyldfølelsen av å ha overlevet den andre.
Mange ønsker å bytte plass i ren blind kjærlighet og lojalitet til den andre. Jeg kan gå ut av livet istedenfor deg. Om bare jeg går i istedenfor deg, vil alt bli bra igjen. Her ser vi at det eksistensielle aspektet ved de traumatiske hendelsene gjennomsyrer mye av det som erfares i mors liv. Om det i tillegg foreligger system tilknytningstraumer og symbiotisk innvikling som følge av at mor sin sjel og psyke er fraværende, kan man bare forestille seg hvilke påkjenninger vi her snakker om når barnet er på sitt mest sårbare.
I flere konstellasjoner jeg har hatt der det er en tvilling som har forsvunnet, er det mye som tyder på at mors sjel og kropp også bærer den store byrden av skyldfølelse for tvillingen som måtte gå ut av livet. Dette selv om mor ikke vet om forsvinningen eller at det i det hele tatt fantes et barn til i magen. Austerman antar at så mange som ca. 1 av 10 mennesker har mistet en tvilling i mors liv uten at de er klar over dette.
Den gjenlevende tvillingen er, i tillegg til vissheten om at tvillingen er livløs, kald og uten hjertebank, tvunget til å leve tett inntil restene av den døde tvillingen. Det kan være harde rester ytterst i vevet i livmoren, rester, og smak av deler som tilhører den døde tvillingen som flyter i fostervannet. I morkaken vises det noen ganger avtrykk av foster/embryo i følge Thorsheim. I dag er det åpenhet om disse synbare tegnene på at en tvilling har forsvunnet, men tidligere ble ikke dette nevnt og holdt skjult for de nybakte foreldrene.
Den gjenlevende tvillingen er ofte ikke bevisst hva som skjedde da tapet var for traumatisk. Symptomer som overvekt er vanlig, bl.a. som følge av at den overlevende spiser for to. Det sistnevnte, samt symptomer som problemer med å knytte nære relasjoner med andre mennesker, foreldre, søsken og partnere, som følge av at de aldri vil kunne nå opp til eller erstatte den tapte tvillingen og den ubetingede kjærligheten som er opplevd tidlig i livet, har vi sett i tvillingcaset.
Noen tviholder på en partner som kanskje ikke er den rette, for å søke å minnes eller kompensere for tapet av den tidligere opplevelsen av enhet og ubetinget kjærlighet. Tosomhet for enhver pris for å overleve. Dette har vi også sett i konstellasjonene i denne oppgaven. For noen blir skyldfølelsen og følelsen av å ha vært en overgriper så stor at de finner en partner som bekrefter denne illusjonen.
De som ønsker å formere seg, noe som kan være vanskelig for mange overlevende tvillinger, kan oppleve å abortere, eller på andre måter bekrefte seg selv som overgriper og den skyldige, ved å distansere seg fra barnet i magen. De kan, i frykt eller blind lojalitet til egne traumer og skjebne, «tilrettelegge» for at barnet blir satt bort før det første åndedrag, via f.eks. kunstig befruktning og akutt keisersnitt. Mange kjenner den overveldende følelsen av gamle blinde minner om frykt, smerte, sorg, overgrepsenergi og skyldfølelse velte over seg når en blir konfrontert med formering, svangerskap og fødsel.
I tillegg viser konstellasjoner som er rettet mot tiden under svangerskapet spor av forsøk på abort, mors tunge sykdom eller ulykke, dødsfall i familien, traumatiske opplevelser som oppleves som tilknytningsbrudd rett før, under og etter fødselen, enten at man blir holdt igjen fordi mor ikke er klar, at man blir sluppet for raskt ut som følge av akutt keisersnitt som følge av at mor ikke kan bære barnet lenger, eller at barnet ligger i seteleie og egentlig ikke er klar for å komme ut enda, eller annen separasjon som skjedde i denne perioden.
I følge Rupperts studier av tilknytninger og traumeteori og modellen for emosjonell splitting, blir traumatisering først og fremst styrt gjennom splittinger i den psykiske strukturen. Den som rammes mister sin indre enhet. Barnet ser innviklingen som ingen andre ser. Det er de sosiale nervecellene, eller speilnevroner, som gjenspeiler sjelens og hjertets hemmeligheter.
Det å ikke være tilstede i sitt eget liv, og bruke det å gjøre som en overlevelsesstrategi, kan ha en årsak i hodefødsel og for sen fødsel. Det å bli holdt igjen er en stor psykisk påkjenning for fosteret, da mor oftest egentlig er klar for fødsel. Følelse av kraftløshet, resignasjon, handlingslammelse, ubesluttsomhet, sinne, og det å ville komme fremover og bevege seg men ikke klare det, er noen av konsekvensene som kom opp i nevnte fødsels case.
Erstatningsbarn for en søster eller bror som døde tidlig i mors liv, kan som foster ha ønsker om å støtte den som døde. Barnet kjenner sporene av det forrige barnet i mors liv, og fosteret vil ofte ikke ut, men gå tilbake og være i livmor i blind lojalitet og kjærlighet til det døde barnet. Dette kan og skje om mor ikke vet at hun har abortert.
Gjennom hele livet hadde klienten i erstatninsbarncaset en fornemmelse av at vedkommende er født sint. Det er fremdeles en del av klientens sjel som står i spagaten med ett ben i livet og ett ben i døden, som kapsler seg inn, gjør seg usynlig og ligger nede, som må bli sett, møtt, kjennes på og bearbeides, før vedkommende kan velge livet og reise seg. Mor er ofte fryktelig redd for å miste igjen, og holder igjen.
Caset illustrerer også det som ofte skjer, at barnet i mors liv ofte slutter å puste, og en del av barnet reiser ut. Denne klienten ble stående i spagaten mellom livet og døden. Barnet kutter av følelsene, og har ingen kontakt med noe eller noen. Barnet forlater kroppen. Det gjelder å holde fasaden resten av livet, og samtidig mer eller mindre ubevisst tilrettelegge for et liv med ekstra utfordringer, press og energibruk, noe fosteret jo var vant til da det var under konstant stress og påkjenning. Det er spennende og gir en følelse av et kick når en stadig vekk flykter eller tar av, men enormt tappende og slitsomt i det lange løp, noe klienten klart gir uttrykk for. Traumer under tiden i mors liv og under fødselen repeteres. Som denne perioden og fødselen, så resten av livet.
“What you resist persist.“ C.G. Jung
Å arbeide med traumer er å arbeide med dissosiasjon
Som Anstrup, Benum og Jakobsen skriver i Dissosiasjon og relasjonstraumer, vil en terapeut, og også konstellatør, møte dissosiasjon hos traumatiserte klienter. På bakgrunn av egen erfaring slutter jeg meg fullt og helt til deres utgangspunkt om at man ikke kan arbeide med traumer uten å arbeide med dissosiasjon (s.17).
Når vi som konstellatører får reaksjoner i arbeid med alvorlige traumatiserte som kan ligne de reaksjoner klienten kommer i terapi for å få hjelp med, er det avgjørende at vi har kunnskap om hvordan vi best mulig kan ta vare på oss selv. Kun da kan vi være til støtte for våre klienter. Dette er også avgjørende for videreutvikling av vår faglige integritet og vårt engasjement. Dette er noe forfatterne nevnt over har vektlagt og beskrevet i nevnte bok (s. 20 og i Kapittel 14)
Jeg har selv hatt stor nytte av mye hvile, lange varme bad, selvutvikling og kontemplasjon, i tillegg til veiledning hos veileder for konstellatører. Det er fantastisk å få lov til å møte og arbeide med mennesker med en ydmyk, helhetlig, kjærlighetsfull og humanistisk grunnholdning om at vi alle er virkelighetssøkende og meningsskapende.
Mitt viktigste mål under disse ydmyke menneskemøter er å se menneske i hele sin fulle blomst, med røtter, jord, torner, duft, nye frø og vakre fargerike kronblader. I alle faser i livet, der hver fase har sin egen virkelighet, alt hører til, og alt henger sammen.
Min praksis som konstellatører traumeterapeut er fremdeles i en tidlig fase, og jeg gleder med til å utvikle meg videre gjennom min nåværende utdannelse som veileder for sertifiserte konstellatører traumeterapeuter. Arbeidet illustrerer hvilket sylskarp verktøy vi har med å gjøre, som kan anvendes innen alle områder i livet og i samfunnet. Dette er temaer jeg brenner for, som er utrolig interessant og viktig for vårt samfunn og for våre kommende generasjoner, og som jeg håper jeg kan og andre forske på og skrive mer om i fremtiden!
For å utvide fagkunnskapen innen disse områdene har jeg følgt og fullført en internasjonal etterutdannelse, “Advanced International Training in Multigenerational Psychotraumatology”(MPT), med Prof. Dr. Franz Ruppert. Jeg ser frem til å utforske disse temaene nærmere med andre veiledere, sertifiserte og registrerte konstellatører traumeterapeuter, psykologer, psykiatere og leger fra flere land. Se www.franzruppert.com.
Bevissthet og terapi – Å stå til tjeneste i det tomme rom
Frihet, kreativitet og kjærlighet er ikke noe omgivelsene tilbyr oss. Dette ligger inni oss som en kilde som venter på å bli oppdaget. Ved hjelp av konstellasjoner kan vi lettere få kontakt med våre dypeste røtter og spirer til ny vekst. Sammen nøstes den røde livstråd, som ringene i stammen på et tre. Vi finner vår dypeste kjerne, den innerste ringen i livets spiral. Den vi ikke visste om. Sertifiseringsutdannelsen har gitt meg selvinnsikt, erfaring, kredibilitet, fagkunnskap, økt bevissthet, styrke og sårbarhet, slik at jeg står trygt, ansvarlig og tillitsfullt i min tjeneste som konstellatør.
Nyeste forskning underbygger det vi i flere tiår har observert ligger av intelligens og minner i vår felles kollektive hukommelse, eller det morfogenetiske feltet vi alle er en del av gjennom våre familiesystem, og viser at vår familiehistorie og biografi er like viktig og sentralt som biologien, når det gjelder forståelsen av vår helse, vårt liv, vårt samfunn og hvordan vi egentlig fungerer.
Det ligger en verdighet, respekt og kjærlighet i dette feltet, eller det tomme rom, som gjør at det som enda ikke er klart til å komme frem av hensyn til familiens verdighet, kun viser seg som ”det som skjedde”, ”hemmeligheten” eller lignende, fremfor å vise i detalj hva årsaken er. På sikt, når vi er klare til å ta vår virkelighet innover oss, tyder praksis på at årsaken som oftest vil vise seg til slutt.
Samfunnet leter ofte etter objektive svar. Konstellasjoner gir forrang til den subjektive opplevelsen. Hva gjør det med deg å observere din egen virkelighet? Hva er din opplevelse? Hva er din historie? Hva prøver din kropp og sjel å fortelle deg?
Vi er alle en del en helhet selv om vi er selvstendige individer. Konstellasjoner bygger på en helhetstenkning, og ser derfor på symptomer, negative handlingsmønstre og sykdom som noe som prøver å fortelle oss noe.
“Når to smertekropper møtes er respekt hardt arbeide!“ Eckhart Tolle
Feltet bringer intelligente energier og kunnskap i resonans med oss og våre kropper, men som konstellatør må jeg forsøke å forstå hva som skjer. Det å bare la seg blindt følge av feltet er det samme som ansvarsfraskrivelse. De som står fast i livet har relasjonsbrudd eller tilknytningsbrudd bak seg. En må alltid gå bakover for å komme seg videre. Dette gjelder også om det er en «tilsynelatende normal personlighet», som også er en overlevelsesstrategi.
Min erfaring viser at det er viktig å puste ut og gi slipp, og å puste sakte og dypt ned til underlivet. Det er bare når en puster ut at en kan ta inn noe nytt. Det finnes aldri noen fasit. Vi arbeider på celleplan, og integreringen skal helt inn i ryggmargen. Det er essensielt å følge klienten i de bølger av reaksjoner som kommer, og la de få all tiden de trenger. Dette er sakte arbeid.
En har ikke selvrespekt før en har respekt for far og mor. Å lide er lett, å ta ansvar er krevende. Det skal sterk rygg til for å bære gode tider. Å våge å feile og å være sann i kroppen. Man blir ikke voksen før man går ut av offerrollen og gir slipp på kontrollen og arrogansen i oss selv. Det er viktig å gå i andres sko og virkelig ta tak i egne prosesser. Hellinger bruker masse sko i individuelle konstellasjoner. Som Hellinger sier; Noen hemmeligheter må få lov å være hemmeligheter. Det viktigste er at hemmelighetene blir respektert.
Takk
Mine ulike utdanninger ved instituttet, medstudentene og klienter har lært meg å kjenne på kroppen hvordan fragmentering av sjelen og dissosiasjon kan utvikle seg og fremstå – og helbredes. Hvilken enorm kraft som kommer til unnsetning når vi våger å åpne våre øyne og stille spørsmål ved vår kraft eller sårbarhet.
Vi har alle vært modige og våget å gå bak illusjonene for å bli kjent med vår egen virkelighet. Akkurat som den er. Ikke noe har blitt lagt til, ikke noe har blitt trukket fra. Det handler om å våge vår sårbarhet og ydmykt og tillitsfullt ta voksent ansvar for å lære vår historie, kropp og psyke å kjenne. Dette gavner våre barn og fremtidige generasjoner.
Jeg gleder meg til min kommende bokserie «The Quiet Evolution» om menneskets evolusjon, utvikling og lederskap kommer på markedet. Den første boken, «BEING The Quiet Evolution – The Rise of Heartfulness in The Digital Age», er planlagt publisert våren 2015. I denne 3-delte boken skriver jeg om min egen historie, utvikling og arbeid med blant annet konstellasjoner som metode, leserens utvikling gjennom mitt konsept historiemedisin, som innebærer transformerende skriving og historiefortelling med oppgaver, og til siste den stille evolusjon, om systemisk tenkning, utvikling og evolusjonært lederskap i en ny tid. Mitt håp er at boken kan inspirere og vekke leserens bevissthet og skape nye refleksjoner, at leseren våger å bevege seg fra hodet til hjerte og kropp, gå inn i sin egen psyke og hjertekraft, eie sin virkelige historie og fortelle den nye historien, for så å samskape de nye nyhetene til det beste for oss selv, våre kommende generasjoner, menneskeverd og global bærekraft.
Det jeg sitter igjen med er en dyp og konstant følelse av ærefrykt og takknemlighet. Og som vi pleier å si: til lykke med oss alle!
www.KatrineLeggHauger.no
Del gjerne artikkelen med dine i sosiale media. Tusen takk!
Varm hilsen Katrine
Hilde says
I dyp takknemlighet
Katrine Legg Hauger says
Kjære Hilde,
Tusen takk for din deling! Ha en riktig god helg
Klem Katrine
Katrine Legg Hauger says
Hei Hilde, Tusen takk for din hyggelige kommentar ☺️ Katrine
Katrine Legg Hauger says
Hei Hilde, Så flott og takk for din hyggelige kommentar ☺️ Katrine