Stillhet.
Er det ikke vakkert?
Eller – er det noe vondt? Tomhet?
Hva tenker du på når du leser ordet stillhet?
Et stille vann? Et barn som sover? Fred? En blomst i sakte vekst?
Noe som skurrer?
Eller den tause bortgjemte stillheten fylt av skam, usikkerhet, tabu eller frykt får å bli sett?
Hva er sunn og usunn kraft?
Kjenn etter i deg selv
Hva er stillhet nettopp for deg? I dag?
Ser du bilder – eller kjenner du kroppslige fornemmelser? Tenker du kanskje stillhet fra lyd?
Stillhet fra en indre uro?
Pust rolig, og kjenn at magen din går utover når pusten går ned i magen. Mange flere av oss enn vi tror slipper magen ut når vi trekker pusten inn.
Dette kan kanskje høres rart ut, men vi er mange som har behov for bevisstgjøring rundt egen pust – og hva pusten gjør med vår helse – kropp, psyke og sjel.
Legg gjerne en hånd på magen og kjenn etter. Hva skjer? Puster du høyt oppe? Puster du raskt eller rolig, korte eller lange drag?
I dag ønsker jeg å ta deg med på en tur i stillhetens land – ditt stille rom – ved hjelp av ord, spørsmål og bilder.
Hvor stille er det egentlig der inne og hva er stillhet for deg?
Hvor ofte oppsøker du stillheten?
Kanskje synes du det kan være vanskelig å finne rom for stillhet i en hektisk hverdag?
Kanskje føler du uansett støy inni hodet ditt – støy i kroppen?
Jeg har lenge vært opptatt av stillhet og det å bevisst skape vår eget indre rom – der vi kan være autonome i oss selv – Ditt Stille Rom.
Pust og åndedrett var en viktig del av egen helingsprosess og folkehelsen, og er et tema som jeg kommer til å skrive mer om, både i bloggen her og i bøker jeg har skrevet.
Som jeg skriver om i egne bøker og viser i egne og andres artikler, videoer og blogger på sidene mine er dette ofte ikke nok.
De fleste av oss, og ikke minst de av oss som ikke tror vi trenger det, har stor helsemessig gevinst av å gjøre et dypdykk i egen traumehistorikk – hva er min identitet, hva former mitt jeg, min vilje – og hva betyr dette for min egen relasjon til meg selv og til andre?
Her kan vi se, forstå og lære mye om våre indre psykiske strukturer og dynamikker ved å utforske oss selv som i et speil ved å se og anerkjenne virkeligheten som den er.
IoPT som jeg skriver mye om i mine bøker, blogger og artikler handler om dette og er et banebrytende fag og forskningsområde i rivende utvikling.
Å lytte
Temaet stillhet kan og handle om å lytte til stillheten.
Dette handler også om å lytte til andre.
Virkelig lytte.
Vi har nok alle opplevd hvordan det er å snakke med en som virkelig lytter, kontra en som ikke lytter. Det være seg privat eller i forbindelse med jobb.
Verdier som integritet, både faglig og personlig, troverdighet og autentitet speiles ofte i vår evne til å lytte.
Dette er utrolig spennende temaer i forhold til team, parrelasjoner, relasjonen barn – foreldre og barneoppdragelse.
I det hele tatt; alle former for tilknytning.
Det sier også noe om kultur, forståelse og gir en bevissthet om hva slags samfunn vi lever i.
Hva slags samfunn vil vi egentlig ha?
Hvem er jeg i samfunnet og hva kan jeg bidra med?
Pust handler om tilknytning
Jeg har ved hjelp av 9 års egenerfaring og bl.a. behandling, veiledning og undervisning i IoPT ofte erfart og observert at vi bærer med oss tidlige traumer og minner fra tiden i mors liv.
Etter bare noen uker venner vi oss til lyden av mors hjertedunk.
Vi er ett med mor – om hun ikke er tilstede, som følge av bla egne sår, og ubevisste traumer, blir vi i som følge av symbiotisk innvikling viklet inn i hennes skjulte sjelsliv. Vi er fra unnfangelsen avhengig av kontakt og tilknytning – og forstrekker oss for å få kontakt.
For å overleve. Det handler om beskyttelse.
Dette skaper grunnlaget for vår identitet
Er det sunn tilknytning eller usunn tilknytning?
Hva er meg og hva er mor?
Hva er min egen identitet?
Vi lytter med kroppen, nervesystemet og huden før ørene er ferdig utviklet. Jeg har bl.a. arbeidet mye med tidlige eksistensielle traumer og tapstraumer som det viser seg har oppstått som følge av at vi har opplevd tap tidlig. Noen har for eksempel mistet en tvilling i mors liv uten å ha vært klar over dette i den bevisste hukommelsen.
Men vår kropp husker alt i form av celleminner.
Lyden av den andre ble borte.
Dette er hendelser og minner som ligger helt innerst i kjernen av vår cellestruktur, og som de fleste av oss ikke er klar over kan prege oss resten av livet – inntil vi ber om å få se på årsakene bak vår uro og eventuelle symptomer – og kan se, forstå og bearbeide slike minner som sitter i kroppen vår i dag.
Hva er kommunikasjon?
Bevisst eller empatisk lytting er ikke bare god kommunikasjon, men en forutsetning for at vi i det hele tatt kan benytte begrepet kommunikasjon.
Er det stillhet i ordene?
Ord er DNA og alt er energi. Dette ser vi ved utforskning og anvendelse av speilnevroner – noe som underbygges av moderne forskning på neuroscience, traumer og gener.
Handler det om ulike vibrasjonslengder?
Alt er jo i bevegelse, da total stillhet ikke finnes.
Da er det jo ingenting. Eller alt.
Kanksje det handler om vår subjektive sensing, erfaring, oppfatning, persepsjon og fortolkning av kontakt, våre nærmeste omsorgspersoner, lyder, vibrasjoner og fornemmelser.
Da er stillheten unik for oss alle.
Handler sunn kommunikasjon om denne respekten for unikheten hos den andre?
Kanskje kommunikasjon handler om å eie vår egen identitet og helse – som en grunnleggende forutsetning for sunn tilknytning og kontakt for sunnere relasjoner med andre der en naturlig respekt og vennskap kan vokse frem?
Om vi ikke har tillit til oss selv og er trygge på vårt jeg – hvordan kan vi ha tillit til et annet menneske?
Vi vet alle at konsekvensene av manglende tillit er store, sammensatte og vidtrekkende.
Vi vet også at tillit handler om tydelighet, å kunne anerkjenne virkeligheten som den er – på godt og ofte også på vondt – for sunn grensesetting overfor oss selv, våre barn og andre.
Befriending
Jeg synes det engelske uttrykket «befriending» er et vakkert ord for dette.
Kanskje stillhet handler om «befriending» med oss selv?
Å lære oss å leve i tillit til oss selv?
Kanskje det å skape vårt eget stille rom handler om å bli venn med oss selv?
Kanskje ditt stille rom er det som skal til for at dette blir et respektfullt vennskap?
Vi vet at vi kan hverken elske et annet menneske eller respektere et annet menneske før vi fullt ut kjenner, elsker og respekterer oss selv.
Autonomi
Vi kan stå for den vi er og vet hvor våre grenser går.
Hva som er meg og hva som er den andre. Hva som er mitt og hva som er ditt.
Vi kan være og ikke bare bære.
Vi vet hvem vi er – og hva vi egentlig vil.
Vi kan ikke gi mer enn vi har. Vi kan ikke gi ubetinget om vi ikke gir ubetinget til oss selv og vet hvorfor.
Hva mener dere om dette?
Om du synes det er litt skummelt, uvant eller vanskelig å gå inn i din egen stillhet – og gjøre ingenting – kanskje for første gang, kan det kanskje hjelpe å vite at de fleste av oss opplever at dette er vanskelig til å begynne med.
Det strider mot alt vi har erfart, lært og hørt.
Dette gjelder særlig når vi først virkelig ønsker å oppnå stillhet og bevisst oppsøker den.
Da gjelder det å ikke tenke at tankene og følelsene skal skyves bort eller flyktes fra.
For det første kan en ren tanke- og følelsesflukt innebære separasjon og manglende tilknytning til oss selv. Som en ren flukt og overlevelsesstrategi. Dette er vi altfor mange eksperter på.
Det handler om å kjenne etter, sende, eie vår historie, få kontakt med våre kroppskunst, bearbeide og ta tanker og følelser imot på godt og vondt.
Det handler om å omfavne vår kropp – oss selv og vår virkelige historie.
Alt er bra nok
Alt er som det skal være for deg. Det er ikke mulig å gjøre noe galt. Ingen fasit finnes, bare din egen indre stemme.
Kan du høre den – og er den din?
Hjertestemmen forsøker å få deg til å kjenne etter. Stille dine modige spørsmål – og tilbyr deg mot til å kunne ta imot dine egne svar.
Mot til å gi deg selv tid. Den tiden akkurat du trenger.
Den lusker rundt og dukker plutselig opp – også når du ikke prøver å finne noe.
Enkelte, som meg selv, må presses til det ytterste, før vi mer eller mindre plutselig blir tvunget inn i stillheten.
Noen ganger vondt, noen ganger en befrielse. Tilsynelatende.
Til å begynne med var det aldri egentlig stille i meg, men jeg klarte å overleve og flykte inn i en usunn stillhet som jeg trodde var frigjørende for meg. Så var stillheten mer som en skammens stemme. Som ensomhet. Som om det bare var meg. Det var understrømmer jeg ikke forstod, måtte fortrenge og fornekte. Frykt i kroppen som jeg ikke forstod.
Stillheten kan være usunn, stagnasjon, noe som stopper i halsen, lammer oss. Den kan komme brått, som en kulde i bein og marg – ofte i frys – fight or flight – som når vi tror vi er døden nær.
Den kan komme langsomt – som når vi på ulike plan er på vei ut av livet – fornekter oss selv, vår eksistens på jorden og forlater kroppen vår til fordel for fantasien, de blomstrende mentale blomstersletter. Noen tror de er levende døde som i det de kaller nær-døden opplevelser.
Det er kanskje de mest eksistensielle traumer vi har. De ligger dypest og når vår innerste dypeste stillhet – i avsplitting fra oss selv.
Stillheten er også sunn å ha i livet – tid til å være, lytte, kjenne, hvile – restituere oss.
Stillheten er livet.
Som livet er på godt og vondt
Stillheten er bevegelse.
Selv om dette kan virke brått og uvant, og kanskje til og med medfører uro og angst, er stillheten ofte en av de største gaver vi mottar. Vi kan erfare sunn kontakt med oss selv, våre spørsmål.
En sunn bevissthet i forhold til vår identitet, hva vi vil, hvordan vi handler og uttrykker oss – og hvor vi er på vei -er en stille evolusjon.
Den stille evolusjon.
Stillhetens gave
Å bli ledet av vår egen kropp og psyke inn i stillheten på godt og vondt er en tålmodig reise.
Kan vi romme og ta imot vår egen stillhet?
Tenk hvilken gave det er når egoet, motstandskraften og alle våre overlevelsesdeler endelig kan få gi slipp på sine anstrengelser – og bare få være.
Det er først i stillhet at vi kan tømme våre begere og ta imot det livet har å by på. Mangfoldigheten.
Og det er ikke lite.
Det er i stillhet vi kan få kontakt med egen kropp, psyke og sjel.
Det er i mellomrommene og stillheten resonnans kan skapes. Ved dypere sår må vi få hjelp utenfra av kvalifisert traumeterapi og speiling gjennom andre slik at vi får sunne referansepunkter for endring.
Speilnevroner og morfogenetiske felt kan bidra til helse, bevisstgjøring og forløsning av det vi trenger og ber om i øyeblikket.
Vi kommer bakenfor våre illusjoner.
Virkeligheten ser oss i øynene.
Dette kan kalles resonans, felles bevissthet, eller våre indre kraftsentre.
Stillhet er vuggen til ditt eget kraftsenter
Kraftsentre er kilden av livskraft som finnes som følge av din eksistens.
Det er kunnskapen vi bærer med oss bakenfor fornektelse, glemsel og overlevelse.
Din egen eksistens vugger voggen med din livskraft, i takt med rytmen som ble skapt av ditt første åndedrag.
Det er her du henter frem alt du er.
Da mener jeg ikke ditt usunne overlevelses kraftverk som bygger på frykt, skam, fordømmelse, overlevelse og kontrollbehov, men på din uutømmelige kilde til liv som følge av at du faktisk er kommet til verden.
Om det ikke hadde vært for beskyttelse hadde vi ikke vært i livet i dag.
Dette er en kraft vi alle har, som har vært gjemt bak tidlig forstrekkelse for tilknytning og kontakt, men som for de fleste har blitt svekket igjennom årenes løp.
Når du er ute av din egen rytme kjenner kroppen seg utrygg. Det er lett å velte eller støtte seg på andre når vi ikke står støtt i oss selv.
Din rytme og sunne stillhet er ditt hjem. Du er bevegelig.
Morgendagen er aldri lik gårsdagen. Om du spør, tør og vil.
Sammen er vi
Når vi er to eller flere personer som åpner opp og i fellesskap tar imot den kunnskapen som ligger i våre speilnevroner, eller i hjertet, skjer det en resonnans mellom oss som oppstår og utvikler seg.
Det er som om to eller flere kraftsentre kommer sammen og skaper en ny rytme som er annerledes og noe mer enn den unike rytmen hver og en bringer med seg.
Dette skjer i alle relasjoner og i all tilknytning.
Dette skjer bl.a. ved hjelp av speilnevroner, eller via bevegelser og fornemmelser i kroppene våre som følge av kollektive bevegelsesfelt, resonans, og kan kun erfares. Her strekker oftest ikke språket til.
Vi må velge våre ord med omhu. Ta oss selv på alvor.
Stillhet i grupper kan skape uante muligheter for spennende gi-gi samarbeid, utvikling, nye innsikter, synergieffekter og nyvinninger innen indre menneskelige strukturer, mellommenneskelige dynamikker, organisasjoner, systemer, økonomi og innovasjon.
Dette handler bl.a. om nytenkning, bevissthet om hva som påvirker menneskelig vekst og utvikling, evolusjonært og systemisk samarbeid, utvikling og ledelse, der driverne er mest mulig autentiske verdier og drivere, våre bevisste intensjoner og ønskede mål.
Hva styres av overlevelse og hva styres av sunn samhandling?
Hva er mennesket i systemer?
Delene utgjør unike deler av et større hele.
Hva ligger i mellom?
Din stillhet som kraftsenter
I din egen stillhet får du lettere tilgang til det som er sant for deg. Du får en indre kunnskap, tid og rom til å utvikle ferdigheter i å omfavne dagen som den er og kommer.
Vi kan lettere ta imot og omfavne vår virkelighet, historie og våre tanker, følelser og emosjoner med en dypere innsikt, ydmykhet og respekt.
Vi er vår historie i dag og så uendelig mye mer.
Å puste i stillhet og kontemplere indre stillhet kan kanskje kalles en kunst.
Samtidig er det noe av det enkleste vi gjør.
Selv om det går lettere med øvelse, handler det til å begynne med om å ikke gjøre det til noe større enn det er.
Noen trives best med å ha mye alenetid, og lader batteriene når de er alene. Jeg selv er av denne typen. Jeg er en introvert person, som får energi av at det ikke skjer så mye.
Det betyr ikke at jeg ikke brenner for ting, deler og er engasjert, for sånn sett ryker det vel av meg på lang avstand. Det betyr ikke at jeg ikke klarer, tør eller gjennomfører målene jeg setter meg.
Tidligere planleggingsminister og uredd som jeg var var det det minste problemet.
Det betyr bare at jeg trives med meg selv, barna mine interesser og familieliv. Jeg får energi av og er avhengig av alenetid. Jeg har aldri kjedet meg.
Hva med deg?
I boken Quiet av Susan Cain, som jeg anbefaler på det varmeste, kan vi lese om det å være introvert. Introverte trenger stillhet, rom og tid til å hente oss inn.
Om du er introvert, ekstrovert eller noe midt i mellom, er det viktig å ta vare på deg selv, og legge inn tid for hvile, ro og stillhet innimellom.
Om du synes dette høres vanskelig ut, kan det være lurt å finne en anledning til å trekke deg tilbake fra hverdagen i noen dager til å begynne med. Slik kan du komme dypere i kontakt med deg selv.
Kanskje i fellesskap med andre.
Om du skulle være i tvil om det er en god investering, kan jeg bare si med all min erfaring, kredibilitet og hånden på hjertet si at dette gjør noe med røttene og stammen i oss selv, eller bunnlinjen, som noen kanskje liker å kalle det i en mer moderne språkdrakt.
Les gjerne mine bøker i bokserien Den stille evolusjon som er skrevet på engelsk. Du kan lese om de og bestille de her på siden, Amazon og på CresteSpace. Bare å søke på navnet mitt.
Jeg blir veldig glad om du ønsker å dele egne erfaringer eller refleksjoner rundt tema stillhet.
Slik kan vi stå sammen, dele erfaringer og bidra til større raushet.
Gi stillheten et ansikt.
I stillhet,
Katrine 🌹
Ingveig Kjersti says
«Min stillhet er mitt kraftsenter.» Det kan ikke sies bedre enn slik. Jeg drømmer om at alle tørr å bruke denne sentrale nøkkelen i livet sitt. Gjennom stillhet henter jeg fram magien i livet. I stillhet henter jeg mot til å beslutte. I stillhet henter jeg mot til å handle. I stillhet henger jeg kraften til å bryte gjennom komfortsonen.
Stillheten har hjulpet meg – og hjelper meg i min livsprosess for tiden: På reise i min mammas sandaler. Får jeg lov å dele den med deg?
http://www.ingveigreindal.no
Hjertelig hilsen i stillhet fra Ingveig
Ingveig Kjersti says
Korrigering: siste setning i første avsnitt skal være slik: I stillhet henter jeg kraften til å bryte gjennom komfortsonen.
Katrine says
Kjære Ingveig,
Tusen takk ogjen for dine ord, og for at du deler av deg selv på en så vakker, rørende og autentisk måte <3 Jeg har kikket på reisen din - og er stum av beundring for din undren. Sp vakkert at du stiller spørsmål - og deler - av din personlige slektshistorie. Du er et vandrende eksempel på hva som kan besvares, skapes og kontempleres i stillhet.
Det vakreste er din anerkjennelse av dine røtter. Kjærligheten du bringer videre. Selv har jeg planer om å skrive mer om våre røtter og vår historie ut fra det som fremkommer også av konstellasjoner - de skjulte dynamikkene i et flergenerasjonelt perspektiv : ) Varm klem fra en medreisende <3
Oleiv Lene Iversen says
Det var fint å lese dette nå. Jeg kunne tenkt meg å høre dette som lydfil :) Når du i starten ba om å legge hånda på magen å kjenne på pusten fikk jeg også lyst til å lukke øynene for virkelig å kjenne og lytte til stillheten, men da fikk jeg jo ikke lest mer… ;) Jeg må øve meg på å puste mer bevisst med magen! klem
katrine says
Kjære Oleiv Lene, Tusen takk for at du deler denne flotte opplevelsen med oss. Det er godt å lese at ordene vekket noe i deg selv som skapte en indre kontakt. Virkelig vakkert. Jeg skriver fra en resonans i meg selv, og når den møtes av et annet menneske som deg blir jeg ydmyk og rørt. Og FOR en ide å lese inn på lydfil! Det har jeg ikke tenkt på : ) Så takknemlig for at du deler og gir meg nyttig og spennende innspill <3 Følg gjerne med videre ;) Ha en vakker dag, klem Katrine