Tankesmedens og Gullsmedens Magi – Personlig Historie og Visjon
Pappa i overgangen 1970-80 (beklager gamle og skjeve bilder)Min kjære pappa, engelskmannen Tony George Legg, har en stor del av æren for Tankesmedens smiing. Han var utdannet teknisk tegner og gullsmed, og designet blant annet lightere i England.Etter at han møtte min mor og kom til Norge i 1972 arbeidet han som gullsmed i Oslo. Han pendlet tidlig og sent mine første leveår. Han fikk etterhvert jobb som graver og kirketjener i Drøbak kirke, kun et stenkast unna hjemmet.I løpet av 8 år som graver graverte han gravstøtter, og fylte de med blant annet bladgull. Gravstøttene ferdigstilte han i samarbeid med Sildnes Natursten. Sildnes var selger av gravstøttene og venn av pappa, og holdt til på Kroer hvor Eng Smieverk ligger.Pappa hadde alltid en gravstøtte i bagasjerommet, noe jeg synes var flaut som liten. Han hadde også en god porsjon engelsk galgenhumor, og trøstet oss småjentene med at vi lettere kom oss opp alle de bratte bakkene i Drøbak med en gravstøtte i bagasjen. Det var på 70-tallet og tidlig 80-tallet. Den gang det var kalde vintre og glatt.Pappa var gullsmed, kalligraf, teknisk tegner, tryllekunstner, oppfinner og norsk – engelsk dikt- og ordkunstner. De siste 20 årene arbeidet han som teknisk ingeniør assistent i et lite ingeniørfirma i Drøbak, TTS Handling Systems, med konstruksjon av transportsystemer for bl.a. skipsfart, ubåter, og rakettoppskyting, for kunder i alle verdensdeler.Han rakk akkurat å oppleve at de ble engasjert for å konstruere systemer for å unngå at den italienske byen Venezia synker i havet, ved demme opp for naturkreftene, før han gikk bort 60 år gammel. Les mer om kran- og slusesystemet her og her.Jeg husker godt hans lille smykkeverksted i kjellerstuen. Fylt med forskjellig verktøy, blåser og emaljeringsovn. Selv om han bodde alene med hovedomsorgen for to små jenter, arbeidet han morgen og kveld. Han elsket å skape, omsmelte og reparere alt i gull og sølv, stener, urskiver, klokker og lightere.Store arbeidshender som knyttet perlekjeder, saget og filte bittesmå gotiske bokstaver i gull og sølv til øredobber og annet.Det å sitte på fanget og leke med fingerringemåleren, og forgjeves forsøke å knipe øyekikkerten fast med ett øye, leke med hyller på hyller med bittesmå skuffer fylt med alt mulig rart, og kjenne lukten av blåseren, smeltet emalje og nysaget sølv, var en naturlig del av hverdagen.Det som satte størst spor var å se og kjenne pappas iver og kjærlighet til arbeidet, smykkekunsten og sitt håndverk, mens han arbeidet.Det samme gjaldt mamma, som sydde egendesignede klær og arbeidet med kunst og tekstiler. Hun laget bl.a. kronen til Dronning Fjellrose og andre rekvisitter i Blåfjell, laget fargerike hatter med lange fjær, og sydde for Den Norske operaen i Oslo.
Morfar var utdannet ved Kunst- og håndtverkshøyskolen, og arbeidet som kunstner, keramiker (les mer om Harald Lahn og Elle Keramikk i Drøbak her, her og her. ), og til slutt som gym-, sløyd- og formingslærer på en ungdomskole. Mormor var pianist og organist i Drøbak kirke.Arbeidet deres var en naturlig del av hverdagen, både i hjemmet og utenfor. Alle hadde som regel en ledig plass på fanget til oss små. Vi kunne hjelpe til mens de arbeidet med det de elsket.
Mens pappa arbeidet med emaljering og omsmelting av sølv og gull, smir og omsmelter Tankesmeden tanker og energier.
Et virke og arbeid i kjærlighet. For sinn, kropp og sjel. Integrasjon.Akvarellen «Integration» av Tony George Legg
Da jeg for ikke så lenge siden fant pappas gamle akvarell «Integration» blant hans dikt, tegninger og engelske sangtekster, bestemte jeg meg for å scanne og bruke hans originale akvarell med passerhull som logo.Logo for TANKESMEDEN er spunnet rundt visjonen integrasjon, menneskeverd, helse, helhet, harmoni og livsglede.
Den røde tråden i alt Tankesmeden smir, er ydmykheten og respekten for det å arbeide med kjærlighet. For håndtverkskunsten og manuelt arbeid med jorda, i sine naturlige omgivelser, som mennesker har gjort i uminnelige tider.
Alt arbeid med og fra hjertet, der jordbruk, integrasjon og ydmykhet for naturen og en større helhet, står sentralt.Et arbeid der kreativiteten blomstrer fra en magisk kraft.
Jeg deler i denne forbindelse noen fantastiske ord om transmutasjon og metallets muterende rike. Ord som berører, og på mange måter smelter inn i den røde tråden bak Tankesmedens visjon og smiing.Ordene er forfattet av den spanske mesteren, Dr. J. L. Padilla Corral. Ordene leste jeg i forbindelse med studier av energetisk massasje etter orientalsk og humanistisk tradisjon.
«I smia finnes din pust. En transmuterende pust som gir livsgnist til alt.
Mellom hammer og bolt blir dine lunefullheter modellert.
Du er alltid et trofast vitne på et sverd med et egg som kutter, en skjult dolk som forråder og en edelsten som fengsler.
Din hardhet er advarsel om en forhekset spådom som får et menneske… med en enkel respirasjon, til å leve mykt det harde ved å lengte etter kjærligheten med et stønn.
Samtidig er du i ditt rikes hvithet en skjult flintsteins grotte…
Det mysteriøse i ditt bryst er en stille banking som bare en gullsmed ekspert er i stand til å høre.
Med tålmodigheten til en meisel som slår med hjertets slag, viser du også deg transmutert når du lager en stein en fin stil…
På alle nivåer finnes du, for i deg bor vinduene, som når de åpnes, fører til evigheten.»
I dyp ydmykhet, kjærlighet og takknemlighet. Takk.Norsk smihistorieJernsmiing kan i Norge spores tilbake til begynnelsen av jernalderen (500 f.kr.-1000 e.kr.), da man begynte å utvinne jern fra myrmalm.De eldste dateringer av fremstillingsplasser for jern strekker seg tilbake til 300-tallet f.Kr. Jernet ble brukt til våpen og redskaper.
Enkelte smeder kan ha nytt høy status i samfunnet, og i Norden kan enkelte aspekter ved smedens rolle ha blitt sett på som rituell og magisk.
Deler av kunnskapen om smiing og jernfremstilling var i jernalderen trolig betraktet som hemmelig, og som noe kun enkelte utvalgte kunne få tilgang til.
I mange tilfeller har smeden fått med seg smiverktøy i graven, først og fremst i yngre jernalder (600-1000 e.Kr.).Funn av våpen og redskap fra jernalderen viser at smedene var meget dyktige håndverkere som behersket sitt fag. Praktvåpen som sverd pleide å være rikt dekorert, og sverdklingene hadde ofte innskrifter og dekor sveiset inn i klingen.
Stavene kunne være vridd og snodd på ulikt vis for å danne mønster som ble synlig ved etsing med fruktsyrer. Lignende teknikker ble brukt ved smiing av spyd.
Fra middelalderen er det bevart kirkeinventar, dørhengsler, våpen og andre gjenstander, som vitner om høyt oppdrevet håndverkskunnskap.
I perioden fra 1500 til 1800 nådde smijernskunsten et høydepunkt, noe som bekreftes av rikt dekorte låser og beslagvarer, og av porter, gittere og rekkverk i smijern.Smedhåndverket var blant yrkene som hadde flest utøvere, både på landsbygda og i byene. I de største byene organiserte smedene seg i laug.
En smed arbeider som regel i ei smie, med en åpen ovn kalt ei esse (et vanlig dialektord er smieavl).
De viktigste redskapene i smia er ambolt og skruestikke, sammen med håndredskaper som hammere og tenger. Jernet varmes i essa til det er rødglødende, og bearbeides på ambolten til ønsket form.Tradisjonelt ble essen fyrt med trekull og tilført oksygen ved hjelp av en blåsebelg. Smeden behersker også andre teknikker som klinking, sveising, lodding og mønstersmiing.Alle bildene er fra Eng smieverk.
Legg igjen en kommentar