Trenger vi diagnoser?
Ring, ring. Det er Bjørnar, som går i veiledning hos meg.
– Du Birgit, jeg skal sette diagnose på en gutt jeg har hatt kontakt med, men jeg finner ikke ut hva som passer. Og så skal jeg ha møte med psykologspesialisten på poliklinikken i morgen, og nå prøver jeg å være litt godt forberedt.
– Javel, hva handler problematikken om da? spør jeg.
Paula Caplan er psykolog og forsker ved Harvard universitetet i USA. Hun arbeidet tidligere som konsulent for Den amerikanske psykiatriforeningen da dagens versjon av det psykiatriske diagnosesystemet (DSM-IV) var under revisjon.
Mens hun gjorde dette arbeidet oppdaget hun hvor lite vitenskapelig basert DSM faktisk er, til tross for at den gir seg ut for det motsatte. I boken sin skriver hun blant annet om det faktum at det ikke finnes noe vitenskapelig støtte for når en såkalt psykisk lidelse (som i seg selv er konstruerte størrelser, og refererer ikke til faktiske vitenskapelig definerte lidelser) inntreffer, altså: hvor går grensen for om man har lidelsen eller ikke selv om manualen lister opp ulike kriterier. Boken gir en skremmende beskrivelse av hvordan det mest innflytelsesrike systemet innen det psykiske helsefeltet ikke bare er uvitenskapelig, men også hvor stor skade det kan gjøre på det enkelte menneske.
En gang da jeg selv jobbet i spesialisthelsetjenesten kom jeg i kontakt med en mor som ønsket en utredning av barnet sitt. Hun fortalte meg at hun og lærerne på skolen så at hun hadde store vansker, og de ønsket å få en bedre forståelse av hva hun slet meg. Moren sa til meg ”jeg ønsker at du skal utrede henne for å komme med en beskrivelse av problematikken. Men jeg ønsker ikke en diagnose. Jeg vil ikke at hun skal ha en slik merkelapp. Vi vil bare forstå henne bedre”. Så jeg utredet henne slik jeg pleide å gjøre, og skrev en rapport med en beskrivelse av problematikken.
Da jeg gikk gjennom utredningen med min veileder sa han til meg ”Du har diagnoseplikt når du jobber i spesialisthelsetjenesten, Birgit”. ”Men moren er jo helt eksplisitt på at hun ikke ønsker det. Vi tvangsdiagnostiserer vel ikke unger i dette landet?” prøvde jeg meg. ”Du har diagnoseplikt” var svaret jeg fortsatt fikk.
Og han hadde selvsagt rett: Å få diagnose er en rettighet. Og barn har en selvstendig rett til å bli diagnostisert uavhengig av foreldrenes holdning til hva som er hensiktsmesig. Jeg endte likevel opp med ikke å sette noen diagnose, og var således ganske ulydig.
Da jeg hadde et møte med moren og skolen for å forklare utredningen og problematikken sa læreren til meg ”I alle de år jeg har jobbet i skolen, og støtt på denne problematikken, har jeg aldri fått den så godt beskrevet før. Nå forstår jeg mye bedre hvordan vi kan tilrettelegge”. Så da er det vel greit?
Nei, det er ikke det. Fordi diagnoser er sterkt relatert til rettigheter og tilgang på ressurser for hjelp.
Poliklinikkene trenger dem også fordi de paradoksalt nok er en kvalitetsindikator. Og som jeg vet så altfor godt, man er pliktig til å diagnostisere innefor dette systemet. Men trenger folk dem for å få det bedre? Ifølge Caplan er svaret på dette nei. Tvert i mot bør vi være mye mer opptatt av de skadelige sidene ved diagnoser, men disse blir sjelden diskutert.
Når kritiske røster fremhever problemene med diagnosesystemet er ofte svaret fra psykiaterne ”ja, systemet er ikke perfekt, men det er det beste vi har”. Og så kommer man aldri i gang med en skikkelig debatt om hva som kan være en alternativ måte å gjøre det på. Og det er den debatten jeg ønsker å bidra til her. (Jeg oppfordrer ikke til å unnlate å diagnostisere.)
Les hele artikkelen her.
Les også:
Anders Behring Breiviks diagnose
Vårt syke samfunn
Hvor ble det av den nye psykiatrien?
Legg igjen en kommentar