Min flotte gjesteblogger Sylvi Ann Harila skriver om sin mors flukt med barnehjemsbarn høsten 1944 i Vestre Jakobselv i Finnmark slik:
Jeg har skrevt min mor sin historie slik hun fortalte den. Etter at Katrine spurte meg om jeg ville del den skjedde det rare ting.
Min mors historie
Det spennende med historien til våre foreldre er at den overføres automatisk til noen av oss. Jeg visste ikke at den hadde betydning for meg. Men da jeg ble spurt fra Katrine om jeg kunne skrive min mors historie begynte det å skje noe.
Like etter skulle jeg reise til Istanbul, men på veg fra Oslo til Frankfurt ble vi forsinket. De hadde funnet en bombe fra annen verdenskrig utenfor flyplassen.
Etter en time var problemet løst. Jeg tenkte ikke mer på det da, men det forsinket meg nesten et døgn på min reise videre.
Jeg hadde en problemstilling akkurat da som gikk ut på at jeg følte meg redd i forhold til å fortsette på min veg. Det gikk plutselig et lys opp for meg.
Var det noen sammenheng mellom min mors frykt og min?
Da jeg var liten fortalte min mor historien fra krigen mange ganger. Det var den mest spennende historien jeg visste om da jeg var liten.
Jeg deler litt av den her
Min mor forteller to episoder:
I September 1944 kom jeg fra Bergen til Vestre Jakobselv i Finnmark for å arbeide på et barnehjem. Det var veldig ofte russiske fly som bombet og skjøt.
Vi var redd, især barna. Når flyene kom sprang vi i kjelleren eller i skogen.
Jeg hadde jobbet der i 3 uker. Det var badedag for barna. På gulvet i spisestuen stod det klar en sinkstamp, klær lå ferdig til bytte og varmt vann på komfyren på kjøkkenet. Men først skulle de minste spise kveldsgrøt. Jeg gikk bort til døren på kjøkkenet, så ut og der så jeg flere fly kom over fjellet.
Kjapt snudde jeg meg og ropte: ”Spring i kjelleren”. Jeg rev med meg 3-4 åringene fra bordet og ropte igjen: ” Spring, spring fort”.
Plutselig kom jeg på babyen på loftet
Det kostet meg mye mot å springe opp, tulla ham inn i et ullteppe og springe ned. I ytterdøren på kjøkkenet så jeg skyggen av fly på gårdsplassen, men jeg sprang ut, rundt hjørnet av huset for å komme til kjellertrappen. Der kom det en hel flokk stormende ut. Jeg ble nesten veltet over ende.
Nede lå Tormod på 6 år bevisstløs på gulvet
En av de ansatte kom og bar ham ut. Igjen i kjelleren satt der 4 barn. Ungene fortalte at det var kommet et smell akkurat som ild i rommet.
Huset var truffet av en granat; et svært hull i kjøkkenveggen og resten av huset og resten av huset var gjennomhullet av splinter. Vi kunne ikke bo der mer. Tormod ble kjørt til sykehus. Legen kunne ikke gjøre noe annet enn å rense såret midt oppe i hodet og sy igjen. Hjernemasse var rent ut.
Han ble aldri som før
Jeg fikk ordre om å ta med meg hele barneflokken til Hellemdalen. Der var det en ganske stor hytte som var tatt i bruk til kysthospital. Sinkstampen ble brukt til seng til babyen på 3 måneder. Da kunne vi bære den mellom oss.
Jeg hadde med meg 11 barn. Vi ble tatt godt i mot på kysthospitalet. Vi fikk mat. Jeg fikk ligge på en divan i den lille stuen med babyen ved siden av. De andre barna lå på kjøkkengulvet.
Tidlig neste morgen hørte jeg i igjen et fly, men uten dramatikk. Øvrige personalet med de eldste gutten var igjen for å pakke. Vi skulle evakuere til Vester Tana. Allerede samme kveld ble vi fraktet med buss dit. Om kvelden kom det vanligvis ingen fly. Avstanden fra Vadsø til Vester Tana er 13mil. Det var allerede midt på natten da vi ankom til Sjusjok.
Derfra tok vi båt
Flere robåter stod klare for å frakte oss over. Det var stummende mørkt. Vi var 17 i følge. Etter en halvtimes roing var vi fremme ved et skoleinternat.
På trappen stod det en dame med stearinlys og tok i mot oss. Vi fikk et rom i annen etasje. Der fantas ingenting i rommet. Ikke en gang en stol. Vi la oss rett ned på gulvet og sov. Det var søndag natt til 1. Oktober.
Vi ble boende der uten telefon, aviser eller radio, men ryktene gikk. Etter noen uker fikk vi høre om folk som var tatt av tyskerne. Husene deres ble brent ned.
Hver eneste kveld ette barna var i seng satt vi på kjøkkenet og ba til Gud om beskyttelse og hjelp og snakket om hva vi skulle gjøre. En kveld i nitiden kom det en tysker med gevær. Vi ble redde. Han hadde ordre fra den tyske ”Wehrmacht” om at vi måtte være i Sjusjok om to timer.
Den som ikke fulgte ordre ville bli skutt
Vi skulle ta med mat for tre dager, og svært lite annet.
Det hele ble veldig kaotisk. Vi vekket barna, fant fram klær og alt det andre vi hadde. Vi bestemte oss for å rømme til Vesterbukt sammen med noen naboer i robåter. Vi bestemte møtested. Dette var natt til 1. november, barfrost og flott måneskinn.
Jeg bar Kåre på 3 år på ryggen, leide Anne Britt i en hånd og en liten håndveske i den andre. Anne Britt hadde ikke skikkelige sko, bare tøfler. Hempen var ødelagt så de falt ofte av henne.
Det var ingen vei
Bare en sti mellom vierbusker. Men, det verste var at da vi kom til det avtalte stedet var alle reist. Hva skulle vi gjøre? Barna begynte å gråte og vi måtte være helt stille.
Vi gikk opp i fjellet
Det var så bratt at de minste måtte bæres. Vi fant en liten slette mellom trærne hvor vi la oss for natten. Vi lå tett sammen med ulltepper under og over oss.
Jeg tror barna sovnet. Harald( 4år) lå tett inntil meg. Da han våknet tok han oppå ullteppe. Da datt det snø ned i ansiktet hans. Han skrek. Vi ble redde for igjen å bli hørt. Vi måtte være musestille. I grålysningen stod vi opp. Ristet snø av teppene og lurte på hva vi nå skulle gjøre. Barna fikk stykker med brød vi hadde med. Vi gikk inn i skogen med håp om å fine en utløe.
Alle de voksne bar hver sitt barn på ryggen. Hvor langt og lenge vi gikk husker jeg ikke. Før det ble mørkt fant vi et lite hus ikke så langt fra sjøen.
Vi fikk komme inn. Der var flere flyktninger der fra før. Va satte oss på kjøkkengulvet. Vi var 17 i alt. Tolv barn og fem voksne. Babyen hadde vi ikke mer. Moren hadde heldigvis gitt ham til en familie like før.
Vi ble boende på loftet i det lille huset. Det var det et lite rom og en gang. De største guttene fikk bo i gangen. Noen av oss måtte gå tilbake og hente ullteppene som lå igjen der vi hadde sovet natten før.
Beksømskoen mine gikk i stykker. Sålen løsnet så jeg måtte slenge foten for hvert skritt. Jeg surret noe rundt. Det hjalp litt.
Den første morgenen var torsdag. Vi gav brødskiver til barna. Det samme fikk de om kvelden. Barna måtte være innendørs så lenge det var lyst. Vi så tyske snellbåter på sjøen. Det var en tøff jobb å aktivisere barna hele dagen inne. En av betjeningen ble syk. Hun fikk flytte ned i en seng i første etasje. Dagene gikk. Det ble søndag.
Vi så flere hus stå i brann ved fjorden, inne i en bukt, som vi egentlig skulle rømt til.
Medisin til den syke lå igjen i gammen ved internatet. Marie sa hun ville dra å hente den. Jeg var sjokkert.
Jeg hadde aldri turt å gjøre det
Hun dro og kom fort springende helt andpusten tilbake.
Hun hadde vågd seg inn i det første huset i Veter Tana.
Der var det et ektepar. De hadde hatt besøk av tyskerne. De hadde sakt at de visste hvor vi var og at de skulle gå å hente oss. Mannen i huset hadde sagt at det var flere mil dit. Det ble en nifs stemning. Noen eldre damer begynte å hyle. Alle kledde på seg og forsvant.
Vi kledde på barna og kom oss ut i skogen. Men den syke ville ikke ut av sengen. Vi tok henne likevel opp og kledde på henne yttertøy og støttet henne mellom oss. Ute kastet hun opp. Vi klarte ikke gå langt. Bare litt bakom en høyde. Det regnet og begynte å bli mørkt. Vi fant ut at dette ikke var forsvarlig. Vi gikk tilbake til huset.
Om tyskerne kom, så fikk de ta oss
Vi kunne ikke mer. Vi ble alene i huset den natten, også neste dag.
Mandag kveld lyste det veldig opp bak fjellet.
Tyskerne brente nok hus.
Etter at barna hadde lagt seg om kvelden gikk tre av oss opp på fjellet for å se. Nede i Tarmforden stod hus og brakker i lys lue, og tyskerne kjørte på motorsykler og bilder. Det så ut som de hadde det veldig travelt.
Nu kan det ikke være lenge før de forsvinner, var vi enige om. Når jeg står der og ser er det en stemme som sier til meg:” I natt må du ikke sove. Du må be om at de ikke må brenne internatet”
Vel nede igjen fant jeg plassen min ved siden av de andre der vi skulle sove på gulvet, men jeg la meg ikke. Jeg satt der nede hele natten og bad.
Ofte var det tunge drønn for veiene var minelagt. Til å begynne med kom lyden fra nordlig retning, og senere mer østlig. Om morgenen gikk en av de voksne inn for å se. Jeg ble med. Da vi nærmet oss bebyggelsen satte vi oss ned. Vi så at internatet stod igjen. Vi satt lenge i ro. Vi visste ikke om det var forsvarlig å være der.
Utenfor gikk det noen kyr, men ingen mennesker. Vi så at svingene opp mot Ifjordfjellet var sprengt ut. Da forstod vi at tyskerne var dradd. Veien var ødelagt. Det var en stor lettelse og glede.
Vi gikk inn i en hytte vi visste var frøken Bakke sin. Der stod middagen på bordet. Hun hadde nok hatt hast. Så ned til internatet, der hadde soldatene bodd. Først gikk vi rundt hele huset. Vi var litt redd for at det kunne være en igjen, med det var det ikke. Så fyrte vi i ovnen på kjøkkenet, satte oss ned og takket Gud.
Johan gikk og melket noen kuer
Han fant en liten grisunge som var blå i huden. Han tok den inn. Den la seg fort under komfyren.
Johan gikk tilbake for å hente de andre. Jeg var igjen for å gjøre rent og bære inn sengetøy som var i den nevnte gammen. Så lenge det var lyst gikk det bra. Jeg oppdaget at det ikke fantes noen lamper. Jeg husket at det var en oljelampe i hytten til frøken bakke. Selvsagt var jeg snar om å hente den.
Da kjente jeg på angsten
Tenk om det kom russere eller andre. Alle kunne se lyset på kjøkkenet. Jeg var fryktelig redd. Det beste var å synge. Ofte tok jeg melk fra skålen. Da kom grisen frem. Den ville også ha.
Jeg fant ut at den hadde kjempegod hørsel.
Med ett kom det noen i yttertrappen. Det trampet hardt. Jeg ble stiv av skrekk. Heldigvis var det ikke farlig. Det var nærmeste nabo. Jonsen het han. Han fortalte at han var en av de som hadde rømt fra Vestrebukt. Et avsides og veiløst lite sted.
Der kom tyskerne søndags morgen
Samlet folkene i flokk for å gå til hovedveien (Ifjordveien). Det var 60 personer da de startet, men bare 12 av de kom til bilene. De hadde klart å komme seg vekk i skogen. Det kunne ikke vi ha gjort. Det ble lenge å vente på folkene mine. Jeg skulle aldri bli lei av barna, bare de kom. De kom midt på natten. Noen hadde fraktet den med båt. Jeg var kjempeglad. Det var vi alle.
Jeg tror at gjennom å fortelle denne historien til meg og mine søsken hjalp det min mor og slippe litt tak i den redselen hun hadde følt.
I år er det 70 år siden denne historien skjedde. Likevel har den betydning for meg nå.
Den og en tidligere historie i min mors liv har påvirket meg.
For meg er det viktig å se dette i sammenheng med min frykt. Jeg hadde den med meg og fikk den forsterket i ved hendelser i mitt liv. Nå kan jeg snu det til min styrke.
Varm klem Sylvi Ann
Er ikke dette en sterk og fantastisk historie? Tusen takk kjære Sylvi Ann for din åpne og ærlige deling fra ditt eget liv i dag og fra din egen slektshistorie.
Du har funnet en styrke historien din, selv om den er smertefull, og kan nå fortelle den nye historien.
En historie om hvordan ting henger sammen.
Tusen takk!
Om dere har tanker og kommentarer, del de gjerne i kommentarfeltet.
Om du ønsker å dele historien videre kan du trykke på deleknappene under.
Om du ønsker å lære Sylvi Ann, hennes flotte arbeid som coach i dag og hennes historie å kjenne, les mer her:
Bildene ellers i bloggen er tatt av Katrine.
Varm historieforteller hilsen,
Katrine