Skammen er livsfarlig.
Vi ser i vårt fag og våre prosesser at vi ofte allerede føler skam, at vi er noe feil, når vi kommer inn i livet.
Vi ser klart at ved å ta bort skyld og skam i samfunnet, vil folkehelsen kunne gjenopprettes.
Å kjenne oss autonome og fri er en forutsetning for vår sunne helse.
Skyld og skam splitter og skiller oss fra vår identitet, våre følelser, og vår kropp.
All energi suges ut av oss, og inn i tanker og spørsmål som:
Hvordan skal jeg være?
Hvordan kan jeg bli bra nok?
Hva må jeg gjøre?
Stagnasjon og rigiditet tar opp plassen til å kjenne etter – føle – vokse, å bare være.
I naturlig evolusjon.
Beskyttelse
I stedenfor lager vi oss våre egne indre rustninger – beskyttelse mot det som kan komme av følelsen av angrep, tanker om fordømmelse, ikke god nok, skyldig..
Men fremfor alt, beskyttelse mot oss selv. Det er for overveldende å føle, kjenne, bære skammen.
Det er lettere å lure oss selv og late som vi ikke finnes. Forsvinne, gjøre oss usynlige, skade oss selv – med å designe vår egen rustning.
Vi svikter oss selv, vår kropp, vår selvkjærlighet, vår identitet. Tilliten til oss selv.
Vi ødelegger livsenergien vår, vi blir som en maskin uten olje. En rustning kan ikke puste. Vår livsenergi får ikke flyte fritt.
Vi må gjøre noe
Vi tror vi må gjøre, gjøre.
Når alt stopper opp.
Snakke, mene, rope, tenke, dømme oss selv, dømme andre – skade, svike, numme.
Alt blir en kamp.
Vi må kjempe for livet – for berettigelsen av å være til.
Rett, galt, rett, galt – til slutt stopper ordene, det blir for stort, umulig, ufritt, og frykt og sinnet vokser seg innover og innover – inn i hjertet, inn i hjertet av våre celler, inn i vårt DNA – som migrene og kreftbyller.
Det umulige?
Vi forsvinner i alt rundt oss – utenfor oss.
Så vi slipper smerten, skammen, det umulige inni oss.
Slik blir vi ett med fordømmelsen og overlevelsens rundt oss.
Rett, galt, skyldig, ikke skyldig, hvem er skyldig?
Samfunnet utenfor oss er tryggere enn potensialet, veksten, frøene inni oss.
Oss selv, vårt indre barn, våre babyer i magen..
Vi gir det bort til utsiden
Til legen, fødselslegene på sykehuset, sykehuset – de kan vi ikke stole på de heller – men heller disse enn til oss selv, vår egen tillit.
Heller et plaster, en sprøyte, et keisersnitt, en guru, fremfor å stole på blodets koaguleringsevne, kvinnekraften, cellenes evne til å heles innenfra. Oss selv.
Hvordan kan vi ellers bli kvitt kreft- og verkebyllene inni oss?
De vi ofte er unnfanget og født med?
De som har formet vårt DNA og stjal vår identitet?
Det virker umulig.
Tilliten til oss selv
Har vi mistet tilliten til oss selv?
Våre ressurser som menneskebarn?
Det vi mistet gjør at vi ikke kan ha tillit til noe. Vi overgir oss heller, fremfor å forsvinne inn i nummenheten, den tomme rustningen. Inn i ingenting.
Inn i ufriheten.
Skammen.
Den som dreper, og tar fra oss livet.
Livsevnen.
Vi må gjøre noe.
Eller gå inn i glemselen.
Kanskje har vi noen krefter igjen til å klappe oss selv på armen og kjenne at vi er i livet.
Er vi egentlig her?
Til stede i kroppen vår?
Livet rundt oss blir ofte som en film.
Noe vi observerer fra utsiden.
Vi kan se, høre og ta på våre barn, men kjenner vi de? Føler vi de?
Føler vi oss selv?
Vi må finne løsninger, ideer, flyktruter.
Tankespinn. Tusenvis av spekulasjoner.
Rett, galt, rett, galt.
Vi må.
Gjøre, forstå, gjøre, forstå, tro, insinuere, manipulere. Andre.
Hvor er jeg? Hvem er jeg?
Hvorfor, hvorfor?
Da tror vi det hjelper å høre på de andre, å lære det de sier er riktig på skolen, få gode karakterer, være skoleflink, rett, galt, regler, lover, diagnoser, medisiner, sykehuset, få medisin, fikse, fikse, gud, tidligere liv, fremtidsspådom, synske spekulasjoner, liv etter døden…
Det må da finnes noen der ute som vet?
Som gir meg verdi?
Ser de meg ikke?
Der ute.
Jeg vil også være en del av det der ute.
Jeg er alene i meg.
Jeg må være en del av samfunnet. Da må jeg kjenne skam, skyld.
Dette stemmer jo.
Det er meg.
Jeg er skyldig.
Jeg er skyldig i at jeg er til – og at jeg er en del av systemet.
Som ikke kan ta imot min verdighet.
Menneskeverdet
Den jeg er, min identitet.
Jeg som er uskyldig.
Samfunnet, kulturen, systemet.
Det å identifisere oss med skyldsystemet – samfunnet utenfor vår egen kropp – er lettere.
Men, det gjør oss syke.
Å være en del av rett, galt, må gjøre, ikke kjenne etter, gjør oss syke.
Våre kropper blir syke.
Vi flykter ut.
Noe i oss vet
Skammen vet.
Skammen vet hva kjærlighetstraumer er.
Hva kjærlighet er.
Vi er skyldige i å ikke være tilknyttet oss selv.
Vi har mistet tilliten til oss selv.
Gitt den bort til skammen.
Hva kan vi gjøre for å bli elsket?
Hva kan jeg gjøre for å høre til?
Kroppen ønsker oss selv tilbake.
Først når kropp og psyken er ett igjen kan vi føle.
Vi må ingenting. Det distraherer.
Våger vi tillit?
Vil vi vår frihet?
Sunn tilknytning og kontakt med kroppen kan ikke bare villes, men må sakte og stille vokse. Som små frø.
Sakte beveger vi oss fra usunn symbiose til autonomi og sunn frihet.
Tankene kommer ikke baklengs.
Hjernen forvirrer oss ikke lenger.
Kroppen roper ikke med sine sår.
Ordene kommer naturlig fra magen.
Viljen er ikke lenger villere enn oss selv.
Vi er.
Den stille evolusjon.
Ord fra modige, utviklende, nærende, ydmyke, sterke og vakre dager delt og erfart på nok en helg med dyktige kollegaer i vår internasjonale videregående utdanning med Franz Ruppert, mars 2016.
Alt godt, Katrine🌹
[…] Den livsfarlige skammen […]