Enkelte mennesker opplever en emosjonell smerte uten å vite hvorfor, skriver psykolog Linn Rødevand.
Jeg velger å dele et utdrag med link til en meget lesverdig, informativ og faglig god artikkel, som viser til en rekke teorier og kilder som også vårt fag, identitetsorientert psykotraumatologi, bygger på, som blant annet anerkjente utviklings- og tilknytningsteorier.
Ved hjelp av identitetsorientert psykotraumeterapi får vi, ved hjelp av speilnevroner og celleminner – en realitetsorientering – kontakt med vår virkelighet og årsaker til det vår identitet, psyke og kropp husker og erfarer som svik – eller traumer, omsorgssvikt, ulike former for krenkelser, overgrep eller vold. Det uforståelige blir forståelig, og ved å ta inn årsakene, bearbeidelse og økt kontakt med kroppen, oppleves tilfriskning av mer ordinære symptomer eller mer alvorlige lidelser.
Den uforståelige smerten
Hvis barnet lærer å se seg selv gjennom andres blikk, er det vesentlig at vi ser barnet rimelig klart. Ellers kan vi skape mye uforståelig smerte, skriver Linn Rødevand.
Enkelte mennesker opplever en emosjonell smerte uten å vite hvorfor. Det er ingen åpenbare hendelser knyttet til opplevelsen. De er ikke blitt utsatt for overgrep eller påført en form for skade eller et traume. Årsaken er ikke tilstedeværelsen av noe skadelig, men heller fraværet av noe de ikke vet hva er og som de ikke har ord for. Det dreier seg om et fravær av noe grunnleggende; opplevelsen av å være følelsesmessig nær en annen person i det tidlige samspillet. Det tyder på at det fundamentale relasjonsbehovet ikke er imøtekommet.
Relasjonsbehovet vårt er tredelt, ifølge de to norske psykologene Siri Gullestad og Bjørn Killingmo (2013). Enhver person har behov for relasjonserfaringer som gir en opplevelse av (1) å være knyttet til en trygg base (tilknytning), (2) tilhørighet og (3) bekreftelse. Gullestad og Killingmo bygger sin antakelse på klassiske tekster i psykologi og forskning. La oss se litt nærmere på dem.
De britiske psykologene John Bowlby (1969/1982) og Mary Ainsworth (1979) er kjent for sin teori om tilknytning. De viste gjennom sine studier at spedbarn har et medfødt behov for å knytte seg til et menneske som gir trygghet og beskyttelse. For å våge å utforske verden, både den indre og den ytre, er barnet avhengig av å ha en forbindelse til en person som representerer trygghet. Den trygge omsorgsgiveren oppmuntrer til utforskning og tar imot og trøster barnet nå det har behov for det.
Den andre delen av relasjonsbehovet handler om å føle tilhørighet, det vil si å føle kontakt ved å dele subjektive opplevelser med et annet menneske. For å oppleve en kontakt må omsorgsgiveren være emosjonelt tilgjengelig, dvs. oppmerksomt til stede for barnet (Stern, 1985). Denne kontakten danner grunnlaget for et delt «vi» (Gullestad & Killingmo, 2013). Alternativet er et ensomt «jeg».
Den tredje komponenten, behovet for bekreftelse, refererer til å kjenne at man har verdi i seg selv. Denne delen av relasjonsbehovet vier jeg ekstra oppmerksomhet i denne teksten. Jeg vil fremheve viktigheten av å kjenne at man har en verdi i kraft av å være i en tid der mange synes å oppleve at de har verdi i kraft av å prestere eller «levere».
Hos flere unge mennesker kan det se ut som hovedkilden til opplevelsen av å ha verdi er noe ytre framfor noe indre. Det gjelder særlig de av dagens ungdom som er blitt omtalt som «generasjon prestasjon», slik jeg har skrevet om i en annen artikkel (Rødevand, 2015a). Verdien de unge tillegger seg selv, synes i stor grad å avhenge av ytre faktorer som kropp og karakterer. En tenåringsjente i en dansk dokumentar om prestasjonspress uttrykte betydningen av karakterer for følelsen av å ha verdi, slik: «Din verdi som menneske er knyttet til karakterer: Jo høyere karakterer, desto høyere verdi tillegger du deg selv» (DR tv, 2015).
Hvordan kan den voksne hjelpe den unge til å utvikle en følelse av å ha en ubetinget egenverdi og dermed være mer robust i møte med dagens prestasjonspress?
Psykoanalytikerne Heinz Kohut (1971) og Donald Winnicott (1960) er blant flere som har beskrevet betydningen av bekreftelse av barnets følelser og tanker for at selvfølelsen skal lades med positiv verdi. Det innebærer at barnet har behov for å oppleve at alle dets reaksjoner – positive vel så vel som negative – er legitime. Det krever også at de følelser og ønsker som ikke samsvarer med omsorgsgivers følelser eller ønsker i øyeblikket, fanges opp og anerkjennes.
Hvis barnet lærer å se seg selv gjennom andres blikk, er det vesentlig at andre ser barnet rimelig klart. Hvis ikke risikerer barnet å utvikle en uklar selvopplevelse der fokus på andre kan gå på bekostning av fokus på seg selv. Dette poenget vil jeg utdype i denne teksten.
Speiling og regulering
Anerkjennende responser forutsetter at omsorgsgiveren er i stand til å ta barnets mentale perspektiv. Måten vår hjerne er konstruert på hjelper oss til å forestille oss og forstå andres mentale tilstander: Hjernen er utstyrt med såkalte «speilnevroner» (Rizzolatti & Craighero, 2004). Disse nervecellene er aktive både når en person observerer en handling og når personen utfører den samme handlingen selv. Det er som om nervecellene «speiler» eller «imiterer» en annens bevegelser. Den nevrale speilingen antas å ligge til grunn for innlevelse av hvordan en annen har det. Denne innlevelsen kan betegnes som affektiv inntoning (Stern, 2004).
Hvis foreldrene klarer å tone seg inn på barnet, kan de reflektere tilbake til barnet det han eller hun opplever. Denne speilingen hjelper barnet til å oppfatte egne tanker og følelser, slik utviklingspsykologisk forskning og teori antyder (Fonagy, Gergely, Jurist & Target, 2002; Gergely & Watson, 1996). Når barnet er glad eller stolt, utstråler mor glede og beundring. Når barnet er lei seg, reflekterer mors eller fars ansiktsuttrykk den samme følelsen. Slik kan barnet finne igjen seg selv i den andre, i den andres blikk og mimikk.
Les hele artikkelen vedlagt referanser med kilder her:
http://psykologisk.no/2015/12/den-uforstaelige-smerten/
Kilde:
http://psykologisk.no
Ved kommentarer eller spørsmål, del gjerne eller ta kontakt.
Alt godt, Katrine
Legg igjen en kommentar