Så.. Hvem er du? Spurte han. Jeg satt i et jobbintervju til en lederstilling i staten, etter å ha jobbet i snart 10 år som jurist. Året var 2010.
Hvem jeg er..?
Jeg ble satt ut og klarte ikke å svare. Etter noe stillhet svarte jeg: Jeg er så mye…
Og det jeg ikke visste da, var at jeg også ville mye. Altfor mye.
Hvorfor ikke? Jeg hadde jo som oftest nådd mine mål.
Jeg visste heller ikke at jeg ville så mye at det var en av mine sterkeste overlevelsesstrategier.
Var min vilje fri?
Det var jeg ganske sikker på. Hvem er den som ikke vil noe? Som gir opp?
Den gangen var det å ville det eneste jeg visste jeg kunne.
Jeg var jo så mye.
Ikke visste jeg egentlig hvem jeg var, eller hvorfor jeg ville det jeg trodde jeg ville.
Jeg ville bli leder
Gå foran, dele mine styrker, gi og hjelpe andre. Med alt dette jeg var.
Men hva var jeg?
Egentlig?
Hvem er alt jeg er?
Jeg fikk ikke stillingen, og fortsatte å jobbe som jurist og seniorrådgiver.
Etter noen måneder ble jeg brått sykemeldt.
Jeg hadde jobbet fulltid i 2 år i ett strekk etter at pappa døde, uten i det hele tatt å tenke på sykemelding. Selv med barn på 1 og 3 år da det skjedde.
«Det er ikke jeg som er vill, men de andre som ikke vil..» – sa en avdelingsleder jeg hadde i min første faste stilling som jurist et annet sted enn der jeg jobber nå. Jeg jobbet der i 7 år, og søkte allerede etter 2 år på lederstilling der.
Jeg ville føre an. Kraften som jeg ikke hadde navn på, begynte å bevege seg. Igjen.
Jeg måtte «leape«, som det så populært kalles i grunderkretser i dag. Strekke meg, forstrekke meg. Igjen.
Jeg var jo best på å kaste meg på dypt vann for å lære meg å svømme.
Hoppet fra 10′ ern på Frognerbadet før jeg rakk å engste meg for hoppet allerede på barneskolen.
«Det er ikke nødvendigvis det som skjedde som er det største traumet, men det det har gjort med meg.»
Franz Ruppert
Identifikasjon
Livskraften er den sterkeste kraften.
I tillegg til befruktningskraften.
Likevel, behovet for trygghet er avgjørende tidlig i livet. Vi er avhengig av et vi allerede etter unnfangelsen. Et vi med mor for ikke å bli utstøtt.
Om mor er usikker, skamfull eller engstelig, krymper de små kroppene våre seg. Vi vil tidlig ikke være til bry.
Forstrekkelse, kaller vi det.
Vi ofrer noe av oss selv, for å overleve. Levere.
På grunn av viet tilpasses vi den eller de vi er avhengig av.
Mange barn er uønsket. Da vil, som vi ofte ser i vårt arbeid, barna oftest gjøre seg usynlige – og aller helst forsvinne.
Men det kan de ikke.
Identiteten forsvinner med forstrekkelsen.
Identiteten vår gjemmer seg i stedenfor.
Jeg er egentlig ikke meg, for meg har ikke nok verdi.
Jeg er som mamma – eller flokken. Da er jeg hvertfall trygg.
Jeg gjør meg selv til en ting, som en gjenstand, som passer de andre. Hvertfall sånn som jeg tror.
Da får jeg sikkert verdi i andres øyene.
Foreldrene mine skilte seg tidlig, da jeg var 6 år, og vi bodde hos pappa. Lillesøsteren min var 4 år yngre enn meg.
Jeg ble best i klassen i norsk og nynorsk. Selv om faren min var engelskmann, og mamma ikke var hjemme i lekse- og skolehverdagen.
Jeg gikk ut av ungdomsskolen med 9 s’er og resten m’er, og kun med karakterene 5 og 6 på videregående.
Jeg overlevde såvidt smittsom og dødelig hjernehinnebetennelse – og det var flere år før russetiden.
Mange snakker om gåsehudeffekten..
Dette subtile øyeblikket der kroppen beveger sel litt ut av seg selv, og akkurat går over i overlevelse.
Dette kan jeg, klarer jeg. Våger jeg. Eller?
Dette, akkurat dette øyeblikket, er hva jeg var ekspert på.
Skrekkblandet fryd. Jeg fikk nesten kontakt med kroppen igjen. Trodde jeg da. Det måtte jo være riktig? Sant?
Dette ene øyeblikket er fylt med; Tør jeg? Vil jeg? Kan jeg? Får jeg lov? Hva sier de andre? Sjokkerer jeg? Mislykkes jeg? Klarer jeg det – ja selvfølgelig.
Ser de meg nå?
Jeg må gjemme meg.
Hva er virkelig, hva er drøm, og hva er fantasi? Går det an?
Er det innenfor eller utenfor?
Er det dette som skal til for at noen kan like meg, eller for at mor kan elske meg. Er det dette som skal til for at det er trygt å være vi?
Er det det lille øyeblikket jeg våget å være det som er den egentlige meg?
Hvem er jeg egentlig?
Liker de meg selv om jeg ikke vet om jeg liker meg selv?
Noen får adri barn.
Noen kritiserer alt og alle. Oppkonstruerer fiender – meg og deg, vi og de andre.
Dette er lederskap, det andre er ikke godt lederskap.
Det er også identifisering.
Donorbarn. Massiv vekst i fødebransjen. En dokumentar ble sendt på TV for kort tid siden. Enda en lykkeindustri?
Vil vi for mye?
Vil vi for lett?
Hvor går grensen?
Vi vet det er urettferdig å mene noe om dette på andres vegne. Urettferdig for mor, og for alle som blir glad i barnet.
Men.. hva er egentlig best for barnet?
Vanskelig og smertefullt spørsmål.
Farlig provoserende, kanskje?
Nesten like farlig som å stille spørsmålet – hvorfor?
Kan vi la være å spørre?
Er det bedre å bli tilsynelatende dobbelt så mye elsket av en, men ikke å bli elsket av den andre i det hele tatt, enn å ha to foreldre, og være uønsket, eller bare tilsynelatende elsket, av både mor og far?
Er det det samme som at far er død?
Vet vi senvirkningene av å vokse opp og utvikle seg uten å få mulighet til å kjenne på vår egen koherens med 50 % av vårt eget arvemateriale?
Hvorfor er ikke pappa der? Gav han meg bare bort?
Hvorfor har jeg ingen?
Hva tenker min biologiske far i dag? Kaller han seg far – eller bare donor?
Hvem er jeg egentlig hvis jeg ikke er hans barn på ordentlig. Lurer han på hvor jeg er, hvordan jeg ser ut – eller om jeg har det bra? Egentlig?
Kanskje det hadde vært lettere å ha en pappa som er død?
Men, hva er det som er galt med meg da, kan barnet tenke, når jeg i det hele tatt kan tenke en så ulovlig tanke?
Vi gjemmer bort de vanskelige spørsmålene.
Det er blitt så stort, vi er så mange.
Savn
Jeg liker ikke å snakke i telefonen.
De som kjenner meg godt vet det.
Jeg gjør det hvis jeg må, i jobben og slikt, men liker det ikke.
Jeg måtte som oftest snakke med mine engelske besteforeldre, tante og onkel og kusiner i England, på telefon i oppveksten.
Jeg snakket altfor mye med mamma i telefonen. Jeg ville jo ha henne hos meg. I hverdagen. Og lillesøsteren min var jo bare bitteliten..
Jeg hatet telefonen.
Men, det var oftest de mulighetene jeg hadde, så jeg prøvde å ikke hate den. Savnet var for stort.
Dette hang ikke på grep for meg, mamma sa jo hele tiden at hun elsket meg?
Hun savnet meg sa hun.
Så mange ord! Hang det på greip? Alle ordene?
Hun var der. Likevel var hun ikke der.
Jeg hadde trengt en ordløs klem. Akkurat da.
Kanskje det hadde holdt å vite at jeg bare kunne legge meg i et trygt fang i rommet ved siden av – når jeg trengte det.
Få et stryk på pannen.
Uten noen grunn.
Det er jeg rimelig sikker på.
Mine foreldre var jo bare skilt, noe som begynte å bli vanligere på 70-tallet.
Jeg hørte aldri noe krangling.
Men jeg lærte at kjærlighet er vanskelig og komplisert årene frem til jeg ble voksen.
Jeg ble en observatør og en tenker.
Et barn med et altfor stort hjerte, som det kalles for tiden.
Kjærligheten var kanskje vanskeligere enn jeg kunne holde ut.
Kanskje burde jeg heller fått leke og være barn.
Tausheten sa mer enn ord
Jeg visste jeg ville klare det jeg bestemte meg for. Selv om andre sa: ja, men Katrine, det går vel ikke?
Jo, jeg visste.
At kraften bak å ville var en av de sterkeste kraftene.
Overlevelseskraften.
Når gåsehuden roper.
Bena letter.
Men var det en sunn kraft eller en usunn kraft?
Ble jeg noe mer eller mistet jeg meg selv?
Jeg vet i dag at jeg med letthet kunne kommet i samme situasjon som mine foreldre kom i overfor våre egne barn.
Skilsmisse er blitt den nye normalen.
Mine foreldre er også summen av alle sine erfaringer, men de visste bare ikke helt. Den gang.
Overlevelse gjøres som regel i beste mening. Vi vil jo så godt.
Det er bare det at det gjør det nok enda mer forvirrende for oss.
Vi vil ha barn, familie og en suksessfull karriere – kanskje hytte på fjellet og utsikt over sjøen.
Vi vil jo ha fred i verden
Men vet vi hva fred er da?
Er det å bry seg og blande seg inn i andres valg?
Rette på noe? Reparere andre?
Er det da fienden skapes? I ens egne øyne?
Er det å ikke dømme?
Er dette også bare en ide, et konsept, en drøm om at alt skal bli bra?
Det er bare ikke så enkelt.
Overlevelseskraften et like sterk som kjærlighetskraften.
Den som er både god og naturlig, men som også kan løpe løpsk. Det hele kan bære riktig galt avsted.
Når man ikke vet hvorfor
Når man handler for andre, og ikke seg selv.
Når man vil en annens vilje. Og tror det er en selv som vil det.
Hvor ligger min lojalitet? Hva er kjærlighet?
Manglende eller usunn tilknytning gjødsler umulighetskraften.
Andre vil for lite.
Vi overlever uten å egentlig eksistere.
Kanskje et helt liv.
Gjør oss usynlige. Unngår å ta standpunkt.
Ligger og vader mellom offerrollen og overgriperrollen – inni oss og overfor våre medmennesker – den hårfine balansegangen.
Vi kontraherer oss sammen som en liten ball, og kapsler oss inn.
Vi gjemmer oss bak solnedgangen, blomster, trær, havet.
Bak de andre.
Bak oss.
Eller, vi helgarderer oss ved å bestemme over og styre andre mennesker, reparere andre, kanskje aller helst redde verden.
Kanskje bli president i Amerika – med fotballen i hånden?
Eller, vi forsvinner inn i paralellverdener – kunstverden, litteraturen, karrieren, rollespill, digitale virkeligheter.
Om natten, når ingen ser oss.
For enhver pris unngår vi å ville noe som helst.
Noe virkelig der ute.
Det er så vanskelig å ville når vi er så mye som vi ikke vet.
Andre reiser bort. Rotløshet som aldri tar slutt.
Eksotisk. Langt.
Noen kunne reist til månen, men forsvinner. De kommer ikke tilbake.
Det å være alene er ikke det samme som å være ensom.
Ensomhet er oppgitt forstrekkelse over altfor lang tid, i altfor mange ulike retninger.
Det må da være noe, noen der ute, en kraft, som kan holde meg og?
Men han var jo så snill, god og hjelpsom. Så forsvant han for oss?
Dette er vanskelig for de nærmeste som sitter igjen å forstå.
Det henger ikke på grep – vi var jo der for ham?
Det finnes de som bare forsvinner inn i glemselens rike – lenge før de burde det.
Kroppen vet og husker alt
Hvor ofte lytter vi til kroppen?
Eller, den ble kanskje aldri spurt?
Fikk jeg noen gang vite alt jeg er?
Ble det for mye beskyttelse, splittelse og tilpasning til andres jeg eller vi?
Da blir det for overveldende for oss.
Kropp og sinn stagnerer.
Ingen bevegelse, ingen spørsmål, ingen vilje. Det mange kaller demens.
Frossen hukommelse.
Bare av og til, nesten usynlig bitterhet, eller altfor brå og store bølger av sorg eller sinne, som burde fått utløp for flere tiår siden.
Som burde blitt kjent på. Trøstet.
Som en gang var berettiget.
Autonomi
Selvbestemmelse og voksen ansvarlighet kommer ved å lære vår virkelige historie å kjenne. Jeg kaller det historiemedisin i bøkene mine.
Å eie vår historie, i motsetning til å leve blindt på forklaringer, illusjoner, hva de fortalte oss, eller hva vi tror.
Det er myter.
Vi har alle mulighet til å bli kjent med sannheten, erfare oss selv, og bli hel i alt vi er.
Franz kaller det å frigjøre oss fra vår traumebiografi.
Det går på det samme.
Men lett er det jo ikke, og vi er vant til å bestemme og klare oss selv.
Hva skal vi frigjøres fra da?
Vi har da fri vilje?
«Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.» Astrid Lindgren
Å se oss selv i virkelighetens speil – og gradvis skape resonans, eller koherens, som er et mer vanlig ord, mellom hvem vi egentlig er og hva vi tror vi er – er nøkkelen.
Nøkkelen til å finne ut hva vi tror vi vil, og hva vi egentlig vil.
Og – hvem vil?
Var det mor som ville dette, eller var det jeg? Var det pappa som ville, eller var det jeg?
Vil jeg egentlig dette i dag, selv om jeg ville det før?
Vi tror vi vil bygge et romskip.
Vi må på liv og død ha en partner vi kan leve gjennom. Eller bære.
Mor var egentlig ikke der for oss.
Kanskje en Gud eller ny religion, en diett, livsstil eller et innovativt konsept, en bedre jobb, en annen gruppe, oppfyller illusjonen om å passe inn, tas imot eller å høre til?
Så vil vi egentlig bare være oss selv.
Men finner vi vårt jeg der?
Det er det viktigste av alt, og det er det vanskeligst av alt.
Å bare være summen av alt vi er – uten å legge noe til eller å trekke noe fra.
Jeg er selv et stykke på vei.
Jeg har både familie og sjøutsikt i dag, men vet at om jeg ikke hadde våget å gå bakenfor fortrengning og naturlig fornektelse, for å våge å være alt jeg er, ville jeg ha vært en liten lort.
Jeg er mye
Det hadde riktignok vært noen tøffe år før jeg satt i intervjuet til lederstillingen. Jeg hadde vært igjennom tøffe svangerskap og fødsler. Jeg hadde begynt i ny jobb. Jeg fikk det som jeg ville.
Mot alle odds.
Våre barn var nesten 5 år og 3 år den gangen. To år tidligere hadde de mistet sin morfar.
Jeg hadde begynt å lete etter hvem jeg egentlig var. Dette var våren 2009. Men, det visste jeg ikke da.
Gjorde alt dette det vanskeligere å svare på hvem jeg er?
Det eneste jeg vet i dag, er at jeg hadde startet reisen for å finne ut av hvordan ting hang sammen.
Det eneste sanne og riktige svaret var at; ja.. jeg er mye.
Men spørsmålet var skummelt. For jeg visste jo ikke alt.
Det jeg visste var at jeg var mye mer enn jeg visste at jeg var. På godt og vondt – og mye mer på vondt, enn det jeg hadde skjønt frem til da.
Alt var jo tipp topp, tommel opp.
Jeg var en doer.
Jeg forsto etterhvert at dette ikke var sant for meg.
Jeg skammet meg. Jeg hadde jo så mye ansvar. Jeg skulle bære så mye og så mange. Skulle være en god mor. Mest mulig hjemme. Først og fremst.
Frem til energien kollapset. Slitenhetssyndrom.
2011
Hvordan i all verden hadde jeg klart alt jeg hadde fått til?
Prisen var for høy.
Jeg mistet meg selv underveis. Lyttet ikke til kroppen. Lyttet ikke til meg selv.
Siden den gang har jeg, ved hjelp av IOPT, fått dypere og dypere innsikt i alt jeg er. Min egen virkelighet.
Det kostet også. Følelser. Tid. Blod, svette, og tusen tårer.
Men endelig.
Endelig fikk jeg gradvis innblikk i hvem jeg egentlig var.
Steg for steg.
Det er en livslang prosess.
Å få innsikt i, og erfare på kroppen alt jeg er til enhver tid og per i dag, har åpnet mange ukjente dører.
Dette handler ikke om positiv tenkning, enlightenment eller om å gi slipp.
Hvert skritt, mål og delmål jeg har satt meg, ut fra en gradvis sunnere og sunnere vilje for meg selv, kom jeg bakenfor det jeg til enhver tid trengte. Hva kroppen min ville fortelle.
Bakenfor fornektelse, konsepter, forklaringer, teorier og ord.
Bakenfor min nasjonalitet, min utdannelse, min karriere, og mine ulike roller.
Bakenfor mine mangfoldige triks og overlevelsesstrategier, mine ubevisste drivere som drev meg langt.
Vi mennesker er snedige
Jeg trøstet meg selv med en ufri vilje.
Uten å vite det.
Det som passet så godt inn med det som var mine barnlige drømmer. Mine egne forklaringer. Så flinkt, sterkt og fornuftig. Pippi.
Det ble en hel annen historie enn det jeg trodde.
I dag står jeg sterkere i meg selv, og har så mange å takke.
Likevel takker jeg meg selv hver dag.
Nå kan jeg si: Ja, jeg er så mye.
Og vite at det er sant.
Jeg vet bedre hvem jeg er, hvorfor jeg er den jeg er, og hvordan det ble som det ble.
Min vilje er sunnere i dag. Sunnere for meg.
Med en tryggere identitet i bunnen gjør jeg bedre valg for meg selv.
Min vilje er friere, men det har kostet.
Snart 10 år har gått.
Jeg er summen av alle mine erfaringer.
Summen av alle mine erfaringer er meg.
Jeg er mer og gjør mindre.
Forskjellen er at jeg har åpnet øynene for hva som egentlig ligger i meg. Fra jeg kom til verden.
Jeg føler meg frigjort. Det er det viktigste.
Kroppen virker igjen.
Den har fått fortalt meg det den eier. Det jeg er klar for å ta inn i dag.
Nå eier hele meg selv min virkelighet.
Mine valg er tydeligere for meg selv.
Det er energisparende.
Her kan du se litt om hva jeg med flere har erfart gjennom mange år.
Vi kan bare begynne med oss selv.
Jeg er blitt en sann leder.
I mitt eget liv.
Og med det følger en ydmykhet jeg tidligere ikke visste fantes.
Her kan du se en presentasjon holdt av prof. dr. Franz Ruppert på en av modulene i den internasjonale videreutdanningen jeg følger. Det er tredje gangen jeg følger denne toårige etterutdanningen.
https://www.vimeo.com/jahnsmedia/review/224820854/50af6f862b
«Every emotion has a chemical correlate.» Gabor Maté
Dette gir meg kontinuerlig innsikt og vekst i det jeg brenner for. Det er en forutsetning for at jeg kan stå stødig som den jeg er.
Innen vårt fag er kontinuerlig traumebearbeidelse en forutsetning for at vi kan lede andre mennesker.
For at vi som veiledere og lærere kan virke som trygge traumeterapeuter, når hver og en, om det er klienter eller studenter, åpner opp for sine egne erfaringer.
Det er en styrke i rollen som mor og medmenneske, i jobb, og i rollen som meddommer i Tingretten og forliksrådsdommer i Forliksrådet.
Dette er ferskvare
Debatten raser om dagen. Litteraturverden sjokkerer. Anne Kyong Sook Øfsti oppsummerer både klokt og godt når hun skriver det jeg har fått lov til å dele i denne teksten.
Jeg er både jurist, forfatter og terapeut, men kjenner meg godt igjen i Anne sin betraktning:
«Ja! Jeg har lest Arv og Miljø og jeg har lest Fri Vilje. Da jeg leste Arv og Miljø, skalv jeg av opphisselse, over hva litteratur kan gjøre, hvordan tekst kan åpne rom, slippe til lys, bearbeide skam. Da jeg leste Fri Vilje, kjente jeg den samme rystelsen – en annen tekst, en annen vinkel, en annen stemme. Heldigvis er ikke jeg jurist, eller dommer. Jeg er først og fremst en leser, deretter terapeut, og så forfatter. Det er ganske krevende. Men det vil jeg si, takk og lov for at vi lever i et demokrati. Hva kan vi gjøre annet enn å slippe til de ulike versjonene – granske dem, lytte, og snuse. Det finnes ingen enkle svar. Det finnes bare kompliserte versjoner av virkeligheten. Og for ikke å glemme, de enkelte opplevelsene; de er personlige, de er sannferdige, de er skadet på måter vi – som ikke er berørte, knapt kan forstå.»
Takk for at jeg tillater meg selv å ta del i egen utvikling – sammen med så mange andre modige mennesker.
Mennesker som våger å se, og som våger å ta ansvar for seg selv.
Prisen er fremdeles høy, men det er verdt det. Vi blir både herdet og modigere når vi ser klart.
Det kalles å leve.
Vi er heldigvis flere og flere som velger å leve og ikke bare overleve.
Å være og ikke bære.
Som våger å ta debatten.
Ved å vise ansvarlighet, og åpne opp de taushetsbelagte og ofte skamfulle rom.
Vi er jo bare mennesker alle sammen, heldigvis.
Du kan lese mer om mine erfaringer, bøker, oss og IOPT, på følgende nettsteder:
www.iopt.no
www.traumeterapeutforeningen.no
www.katrinelegghauger.no
Del gjerne posten videre, og kommenter gjerne. Spennende å høre dine erfaringer?
Alt godt, Katrine 🌹
IoPT Akershus
Legg igjen en kommentar