Her kan dere lese en artikkel skrevet av en av mine studenter i Traumeterapi IoPT. Artikkelen heter Om å ta et liv.
Om å ta et liv
Jeg er 46 år og singel. Mitt største ønske er å ha en kjæreste og tilhøre en familie. På grunn av alderen har innsett at jeg ikke får egne barn og det er greit. Jeg vil bare ha nærhet og kjærlighet i livet mitt. Er det så mye forlangt da? Det er jo helt vanlig. Alle andre ser ut til å ha dette på plass. Hvorfor får jeg ikke til? Er det noe galt med meg?
For mange år siden tok jeg abort. Jeg har ikke orket å regne ut hvor gammel hun ville vært i dag. Jeg innbiller meg at det var en hun. En jente.
Den gangen anså jeg meg selv som en person som knapt nok kunne ta vare på meg selv, og derfor helt ute av stand til å ta vare på et barn. Jeg hadde også et forhold til en mann som ikke ville være kjæreste med meg og som heller ikke ønsket barnet. Jeg tenkte at jeg sikkert kom til å få samme mulighet opptil en og flere ganger senere. Da ville det også antakelig passe litt bedre… når ting var litt mer i orden og på plass. Jeg var også ganske så sikker på at det å ta abort var det eneste riktige for meg å gjøre, og noe jeg kom til å leve fint med resten av livet. Jeg kjente mange som hadde tatt abort – det var jo så vanlig.
Men jeg hadde også en bitteliten usikkerhet og gikk derfor til samtaler for å få hjelp til å ta en beslutning. Hun jeg snakket med var tydelig på at jeg ville klare å ta vare på barnet og at det var hjelp å få. Hun nevnte også at det kunne være senvirkninger i forhold til det å ta abort, at man rett og slett kunne komme til å angre. Men uansett hva hun sa, hadde jeg ingen tiltro til meg selv om at dette var noe jeg skulle klare alene. Jeg følte jeg ikke mestret noe særlig i livet. Alt virket veldig rotete og vanskelig, og jeg kunne ikke holde ut tanken på at jeg skulle bli alenemor – orket ikke å bli alene om dette også… Jeg bestemte meg for å fjerne det. For meg så var det et DET, ikke et menneskeliv.
Jeg tenkte på den tiden at abort bare er et lite inngrep. Det var bare inn og ut av sykehuset etter et par timer og fortsette med livet som om ingenting skulle ha hendt. En kjekk og grei avgjørelse som blir tatt, også var man ferdig med det. Og har det opp gjennom årene kommet en bitteliten plagsom tanke om aborten, har jeg vært rask til å dytte den vekk igjen. Forklart meg selv om at jeg tok et riktig valg den gangen, at jeg ikke kunne noe annet. Det var så absolutt en riktig beslutning.
I ettertid kan jeg vel tenke at en så veldig enkel, kjekk-og-grei avgjørelse har det nok ikke vært. Jeg hadde ingen anelse om at denne hendelsen kunne påvirke meg og sette seg i kroppen.
Og i dag har jeg begynt å fundere på om kanskje var det derfor, et halvt år etter aborten, jeg ble utbrent og sykmeldt i et års tid? Kanskje det var derfor, at jeg i sykmeldingsperioden, ikke klarte å finne noen mening og aller helst ville bli borte for alltid? Kanskje det var derfor jeg hadde alle disse marerittene om at jeg tok livet til andre mennesker? Kanskje det var derfor jeg har hatt denne selvforakten som uventet og plutselig har dukket opp og slått meg ut? Kanskje det er derfor jeg har gått og bært på denne store og uhåndgripelige sorgen?
Etter noen år med IoPT konstellasjoner får jeg heldigvis en stadig mer nær relasjon til meg selv, mine følelser, handlinger og hvem jeg er. Aborten har dukket opp som tema flere ganger, både bevisst og ubevisst, og jeg begynner så smått å innse hva jeg har gjort. Litt etter litt har jeg gått dypere og lenger ned. Tatt det inn og bearbeidet. Tatt det inn og bearbeidet på nytt. Noen tanker og handlingsmønster vet jeg er direkte knyttet til aborten, andre ting har kanskje mer med min start på livet og oppvekst å gjøre. Jeg kan jo spekulere i grunner til at jeg havnet i nettopp denne situasjonen og har tatt de valgene jeg har tatt opp igjennom årene.
Men det jeg vet med sikkerhet og i forhold til dette med aborten, er at jeg faktisk har tatt et liv. Det som var et liv den gangen, tok jeg bort. Min IoPT veileder sa det så klart og tydelig: Et liv er absolutt, det er enten liv, eller så er det ikke. Man kan ikke ha litt liv eller nesten liv. Det er enten eller… Og jeg har tatt et liv. Litt etter litt synker det inn. Og det å se det i hvitøyet, kjenne det på kroppen, å virkelig ta det inn, er så vondt, utfordrende og smertefullt at jeg av og til ikke klarer helt å forstå hvordan jeg kan leve med meg selv. Hvordan skal jeg klare å bære dette uten sinne, frustrasjon, selvhat og forakt? Skyld, skam, stillhet, ikke kunne dele med noen. Hvordan skal jeg kunne snakke om dette til andre? Hvordan få forståelse og omsorg i forhold til hvor smertefullt dette er? Tåle eventuell fordømmelse? Jeg valgte det jo selv den gangen. Jeg må jo ta ansvar som en voksen og ikke skylde på alle andre. Bære det og tåle det.
Og midt oppi alt dette vokser det frem en enorm kjærlighet til dette ufødte barnet. Og til meg selv. En varme, omsorg, mildhet og endeløs kjærlighet. Jeg er forundret, overrasket, ikke minst og selvfølgelig, svært glad over det. At jeg kan være mild og god mot meg selv, tross alt. Til tross for det jeg gjorde og til tross for hvor vondt det kjennes. Til tross for at jeg må bære dette med meg resten av livet. Jeg som har lengtet etter nærhet og kjærlighet hele livet har begynt å kjenne den hos meg selv og til meg selv. Midt oppi all smerten og den bunnløse sorgen over det livet jeg tok vekk, så kjenner jeg på dette. Litt etter litt og med små skritt kan kanskje drømmen gå i oppfyllelse…
Student, grunnutdanning Traumeterapi IoPT ved Follo Traumeterapi hos Reg. Traumeterapeut IoPT og Godkjent Veileder NTF Katrine Legg Hauger
Legg igjen en kommentar