I dag ønsker jeg å sette mediabildet på dagsorden og kort belyse hva media kan innebære for oss, våre barn og kommende generasjoner. Som et utgangspunkt vil jeg takke vår flotte foregangskvinne, fredsjournalist, raushetsdronning og forfatter Kathrine Aspaas, for hennes flotte foredrag som jeg har vært priviligert å få høre, og boken Raushetens Tid.
Jeg har tidligere blogget om henne og boken på denne siden.
Å rydde i medienes svinesti
Jeg har nettopp lest nok en fremragende artikkel av Kathrine i Aftenposten: Å rydde i medienes svinesti. Link til artikkelen på Kathrines hjemmeside kan du se her:
I ovennevnte artikkel stiller Kathrine flere grunnleggende og viktige spørsmål.
Både vi som er aktive i sosiale medier – og journalister – alle som setter dagsorden i stor eller liten skala, har et stort ansvar for fokus og formidling.
Som vi alle er kjent med, er vi i våre liv, i hverdagen, som foreldre, som forbilder for andre og i jobbsammenheng, bærere av alt vi er og tar inn.
Dette gjenspeiles ikke bare i hvordan vi ser på andre, i vår kommunikasjon og i våre handlinger, men også i vår underbevissthet som mønstre, dype spor eller blueprints, som ligger som en ruvende grunnpilar for hvem vi er og fremstår som i det ytre, og hvordan vi ser på oss selv og vår selvfølelse eller egenverdi.
Hva gjør det negative mediabildet med oss?
Selv er jeg opptatt av å se individer, generasjoner og verden med systemiske briller, og med et humanistisk grunnperspektiv.
Med det mener jeg at vi i våre ytringer og skriverier bør ivareta en realitetsorientering.
Med dette mener jeg en tilnærmet objektiv beskrivelse av virkeligheten som den faktisk utarter seg, og med en orientering mot det som er mest mulig virkelig og sant for enkeltmennesket eller det systemet som beskrives i form av en åpen og utilslørt tilnærming.
Ved å sammenholde ovennevnte og i størst mulig grad velge våre ord slik at den røde tråden i våre ytringer eller skriverier ivaretar respekt for større sammenhenger, ulikheter og menneskeverd, i form av en grunnleggende respekt og fordomsfri forståelse for enkeltindividets eller en kultur sin uttalte og uuttalte bakgrunn og historie, kan disse to innfallsvinklene gå hånd i hånd.
Kan vi alle bidra til dagsorden i sosiale medier?
Jeg tror bevissthet, kombinert med små veivalg og handlinger vi foretar over tid, sakte men sikkert vil kunne endre den negative trenden der negativitet, kritikk, skjult ironi og baksnakking, konkurranse, uløselige problemer.
Flere og flere vil innse at det ikke er dette som gir mening på sikt eller penger i kassen i forhold til hva vi ønsker av nyheter og som underholdning.
Denne trenden som har aksellerert med industrialismen og veksten i sosiale medier, er noe alle kan være med på, endre og snu.
Nettopp veksten i sosiale medier kan bidra til en mer meningssvarende dialog og gir oss økte valgmuligheter i forhold til hvordan vi vil prioritere vår tidsbruk og vår energibruk.
Dele blogger med verdi og mening, like hverandres åpenhet og deling, bygge hverandre opp med motsatte fortegn. Bevege oss bevisst der vi etterlater oss digitale fotspor. Verne om oss selv, våre ytringer, vår autentitet, kredibilitet og tilstedeværelse i en transparent verden.
Om vi som uttaler oss og deler offentlig, samt journalister i større medier, som fremdeles i stor grad styrer og former dagsorden i forhold til hva vi konsumerer og identifiserer oss med dette setter disse to tilnæmingsmåtene i sentrum, vi vi over tid kunne skape økt bevissthet, håp og nye muligheter i et mer helhetlig, dynamisk og organisk perspektiv.
Dype sår og retraumatisering – kan vi heller forebygge?
Som forelder, medmenneske og psykoterapeut er det trist å se at bevisstheten rundt traumer (som vi alle har – bevisst eller ubevisst), og kontinuerlig livslang negativ eksponering i media (også til dels i skolen, helse og oppvekstsektoren), ikke tas på alvor.
Ved å stille åpne spørsmål, gå inn i oss selv og våge å kjenne etter hva det egentlig gjør med oss å stadig vekk mer eller mindre passovt ta inn all den negativiteten som kontinuerlig siger inn hvor enn vi snur oss, kan vi alle bidra til å redusere faren for kontinuerlig retraumatisering og ubevisst eksponering som ikke gavner noen.
Erfaring viser at det å ha fokus på negativitet i mediabildet tvert imot bare reprodusere det gamle, og bidrar tilmå skape nye eller større sår, disconnection og «nummenhet». Og ofte uten at vi er klar over det fordi vi er vant til dette.
Som om vi ikke skulle ha nok utfordringer fra før.
Det er dette vi «kan» og det er trygt; været, nyhetene, et drap her, en krig der. Sporten. Hva hadde skjedd med oss om dette endret seg – eller blir borte?
Paradokset kan vi lett se: vi er eksperter på å ta inn, etterspørre og nyte det som tilbys oss gjennom vante kanaler og medier. Men, hva sier vi egentlig til våre barn når de ser noe som er så trist at tårene ikke kan holdes tilbake hverken hos oss foreldre eller hos barna fordi noen har blitt drept eller urettferdig behandlet – så sitter hallodamen der like kald og blid?
Dette er noe som jeg selv brenner for, og som jeg som både mor, medmenneske, jurist, visjonær skribent, forfatter, historieforteller og foredragsholder innen evolusjonær ledelse, i tillegg til å være systemisk coach og flergenerasjons psykoterapeut, vil arbeide med og skrive mer om ut fra ulike perspektiver i fremtiden. Følg med : )
I mellomtiden anbefaler jeg deg å lese og følge Kathrines arbeider, både i sosiale medier og på papir.
Jeg vil ønske Kathrine og andre pionerer innen utforming av det nye mediabildet, lykke til!
Har du tanker eller erfaringer du vil dele med oss?
Hva er dine ønsker, tanker og erfaringer knyttet til vårt generelle mediabilde i Norge?
Hvordan tror du mediabildet former oss og våre barn? Har du noen nye innfallsvinkler til hvordan vi kan løse de konsekvenser passivt inntak av ironi på bekostning av andre, overeksponering i reality programmer eller fokus på penger, krig og status, kan løses?
Del gjerne dine refleksjoner rundt dette – slik bidrar vi alle med forme og sette dagsorden i sosiale medier : )
Katrine
Legg igjen en kommentar